Gudmund Hernes: Første 70 år

Utgangen av 1970-årene innledet en fase med mer politikk og mindre akademi for meg. Jeg ble nølende første formann Politisk Forum  som ble startet opp i 1980 og satt i styret sammen med Tora Aasland Houg, Per Schreiner, Tor Bjerkmann og Rune Slagstad. (Sjekk data) Første møte – stappfullt i Arbeidersamfunnets Sal, var med Jens Arup Seip med tittelen ”Bølgene i Høyre” – med et ekko fra hans berømte foredrag i Studentersamfunnet i Oslo i 1963 om ”ettpartistaten”. Blant andre møtetema var et med Gro Harlem Brundtland, Ritt Bjerregaard og Hilde Bojer, et annet med Marilyn French.

I 1980 var jeg også med i komitéen for revisjon av Arbeiderpartiets prinsipp- og arbeidsrogram som var ledet av Einar Førde (vi hadde jobbet med boken ”Strategi for sosialisme” femten år før). Blant de andre medlemmene var Gro Harlem Brundtland og Per Kleppe.

Det meste av skrivearbeidet falt på Per og meg -  jeg formet det meste av prinsippdelen, Per arbeidsprogramdelen. Dermed ble det også samstemt med det Langtidsprogrammet vi arbeidet med i Planleggingssekretariatet. Pressekonferansen som presenterte resultatet ble på et vis dramatisk: Einar Førde kunngjorde at fra nå av ville Arbeiderpartiet ikke lenger bruke ordet ”sosialisme”, bare ”sosialdemokrati” – et spørsmål som komitéen ikke hadde diskutert. Men det var ingen store tårer som ble felt over at Einar så å si på egen hånd ”avskaffet sosialismen”!

I perioden 14.1 1980 – 14.10 1981 var jeg altså statssekretær i Planleggingssekretariatet (knyttet til Finansdepartementet), ledet av statsråd Per Kleppe. Å være statssekretær er en unik skole – i Finansdepartementet og dermed i Planleggingssekretariatet – også fordi det ga anledning til å være med på endel regjeringskonferanser. På budsjettkonferansen på Staur gård i 1981, da det ikke så så lystelig ut for Arbeiderpartiet, fikk jeg oppgaven med å orientere om valgutsiktene. Jeg konsulterte registret av eksperter, fra Henry Valen og utover, før presentasjonen. Som jeg åpnet med å si: ”Hvis tendensene fortsetter må Arbeiderpartiet etter valget gi fra seg sitt grupperom i Stortinget”. Etter innledningen for regjeringen ble det dørgende stille, så statsminister Odvar Nordli grep da selv ordet og sa: ”Jeg har følelsen av å ha vært tilstede i min egen begravelse!”

Per Kleppe lærte jeg mye av – evnen til oppbrudd og nytenking, til ikke å la seg fange inn av etablerte modeller, betydningen av politisk styring av embetsverket, av å kunne sakene, troskapen mot grunnleggende verdier – og (forgjeves) ikke å bruke ironi eller for mye fleip og humor i offentlig politisk debatt. (Link til festskrift til Per Kleppe, ”Arkitekten”) Kleppe selv hadde imidlertid stor sans for humor.

Andre som på ulike vis lærte meg mye, var ekspedisjonssjef Per Schreiner: om å sørge for å ha folk som er uenig med deg tett innpå, ”initiativet tilhører den som tar det”, om å bruke samme formuleringer i utdrag som i hovedteksten, om betydningen av motforestillinger også fra dem som i hovedsak er enig med deg, osv. Og replikken en gang da Kleppe og jeg fororndet noe annet enn det han ønsket,  etter at vi hadde forlatt møtet: ”La dem steke i sitt eget fett!”. Men både Kleppe og jeg kunne svinge pennen, så stekingen ble god. Lederen av økonomiavdelingen Arne Øien (han ble også senere statssekretær for Gro og minister) var en stor byråkratisk innfighter, Thorvald Moe en med sterkt utblikk mot verden utenfor Norge. Per Haga i Finansavdelingen kunne ikke bare alle poster, men så den politiske rekkevidden av alt. (Da det ble bestemt at Norge skulle arrangere OL i 1994, var hans umiddelbare spørsmål: ”Hvem skal oppnevne undersøkelseskomitéen?”). Ragnhild Oxfjell var den som holdt orden på meg som sekretær.

Etter at Gro ble statsministeren skiftet den politiske arbeidsstilen. Men hun fikk en røff start: Okkupasjonen av Statsministerens møterom av samekvinnene i forbindelse med Alta-aksjonene. Men det gikk greit – logistikken ble håndtert av Tormod Hermansen og Ingjald Ørbeck Sørheim som var blitt oppnevnt til personlig rådgiver for Gro Harlem Brundtland. Statssekretærene hadde jeg mye å gjøre med – og lærte mye fra Johan Jørgen Holst, Harald Norvik, Tom Veierød, Halvdan Skard og Kari Gjesteby. Både Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg var statsråder – og alltid hyggelig å støte på gruppemøtene og andre steder.

Etter at Brundtlandregjeringen gikk av i 1981, arbeidet jeg mest faglig og akademisk det neste tiåret (se Fag og Akademi). Men jeg fikk noen oppgaver i grenselandet mellom fag og politikk i denne perioden som fikk betydning for det som skjedde senere. Jeg fikk bl.a. ansvaret for å lede utvalget som skulle utrede informasjonshåndteringen i forbindelse med Tsjernobylulykken, oppnevnt av statsråd Tove Strand Gerhardsen (vi hadde vært statssekretærer på samme tid). Natt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev i det daværende Sovjetunionen.  Mange ble drept og store mengder radioaktivt støv ble spredt atmosfæren og transportert i skylaget over store områder –  400 ganger mer enn i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Selv om Norge ligger langt fra Tsjernobyl, fikk ulykken relativt store konsekvenser for Norge på grunn av nedbør. Norske myndigheter fikk kastet på seg oppgaver mange mengde de ikke mestret – ikke minst var informasjonsoppgaven krevende. Utvalgets konklusjoner ble publisert i NOU 1986:19: ”Informasjonskriser”. Som utvalgsmedlem gjorde Skjalg Fremo en kjempeinnsats, både før og etter avleveringen av NOUén. Rapporten ble jo ganske omstridt.

Slutten av 1980-årene ble preget av utdanningspolitikk. Blant annet på grunn av en nyttårskronikk i Dagbladet 31. desember 1986 (”Kan man ha ambisjoner i Norge?”) som satte i gang en stor kronikkfeide, ble jeg av statsråd Hallvard Bakke i 1987 satt til å lede komitéen for å utrede høyere utdanning (”Hernes-utvalget”) som året etter avga ”Med viten og vilje,” NOU 1988:28. Første setning lød: ” «Utfordringene for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent..” Anbefalingene ble sammenfattet i stikkordet ”Norgesnettet”, som innebar fire grep: ekspansjon (flere studenter), konsolidering (sammenslåing av høyskoler), spesialisering (alle skulle bli best på noe, ikke prøve alt) og integrering (samordning slik at enhetene lett kunne samarbeide og studentene lett bevege seg mellom ulike læresteder. En av sekretærene ble Bernt Hagtvet. en annen som gjorde en kjempejobb, var Erling Steen. Siden jeg satt på Utredningsinstituttet under arbeidet, var Hans Skoie så å si daglig konsulent “ex auditorio”. Jeg tok ved etpar anledninger underhånds kontakt med statsråd Hallvard Bakke for  å få ham til å innskjerpe avleveringsfristen.

Et av forslagene i ”Med viten og vilje” var å opprette et Senter for Høyere Studier ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Det ble presentert på et eget møte i Videnskaps-Akademiet. I forberedelsen spilte Tora Aasland og Mikael Grønner, direktøren i Kværner, en viktig rolle. Senteret ble etablert i 1989, jeg var den første styreleder. Senere er navnet blitt Senter for Grunnforskning.

Da Gro Harlem Brundtland dannet sin tredje regjering 1990, fikk jeg tilbud om å bli statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg var gjesteprofessor ved Harvard, og holdt på å miste hele forespørselen fordi jeg var på en ettermiddagstur til Wordsworth bokhandel. Bare tilfeldighetene gjorde at jeg stakk innom kontoret og så en rosa lapp festet på døren: ”Call the Norwegian Parliament”. Da jeg ringte, var Gro i den andre enden. Se link: Tilbakeblikk på et reformtiår. Jeg svarte at jeg kunne tenke meg å avbryte Harvard-oppholdet og gå inn i regjeringen dersom jeg kunne iverksette et omfattende reformprogram. Gro forhørte seg om detaljer. Hun ringte senere tilbake og sa at jeg måtte bli Kirkeminister også siden Åse Kleveland ikke var medlem av statskirken.

Deler av reformprogrammet ble presentert i en tale på årsmøtet i Norges Lærerlag i Loen høsten 1991. (Link kommer senere). Men det ble også reformer av forskningsrådsstrukturen, utnevnelse av den første kvinnelige biskop etc.  Gro Harlem Brundtland og hennes arbeidsform og de andre statsrådene var viktige støttespillere (link til ”Landets best organiserte slagsmål” kommer senere). Tettere på var de andre i KUFs politiske ledelse avgjørende – de kunne så mange ting om sakene jeg ikke kunne. Det gjaldt statssekretærene Randi Øverland, Kari Paulsrud og Astrid Søgnen, og rådgiverne Morten Laubu og Morten Pettersen. I embetsverket gjaldt det ikke minst departementsråden Tom Veierød, og ekspedisjonssjefene Ole Briseid, Arve  Kjelberg, Ole Herman Fisknes og Hanna Marit Jahr. Senere kom Trond Fevolden som departementsråd. I Stortinget var Grethe Knudsen og Marit Nybakk som fraksjonsledere i Kirke- og utdanningskomiteen de sentrale meddspillere.

Mer om dette må skrives senere:

Læreplanens Generelle del, Reform 94, Reform 97, opprettelsen av Norges Forskningsråd, etableringen av NTNU, utnevnelsen av biskop Rosemare Køhn, etc. Sentrale byggebeslutninger som Gimlemoen, Høyskolen i Nord-Trøndelag på Røstad, Erkebispegården i Trondheim (link), restaureringen av Wagnerorgelet i Nidarosdomen, Regionsykehuset i Trondheim, Realfagsbygget ved NTNU, etableringen av UNIS på Svalbard (link), Høyskolen i Oslo til Frydenlunds bryggeri, Stridene om Kunsthøyskolen i Oslo og Seilduken, Tromsøutbygging, Alta. Strider rundt Winix og forholdet til Petter Thomassen

I desember 1995 ba Gro Harlem Brundtland meg om å overta som helseminister, en stilling jeg satt i til regjeringen Jagland gikk av 1997.  Helsevesenet var et helt nytt felt for meg. Desto viktigere ble statssekretærer. Kari Paulsrud fulgte med fra KUF, Lars Flatø ble politisk rådgiver. Igjen var embetsverket viktig, også Geir Stene-Larsen som rådgiver.

Historier: De 100 dager. De tre meldinger (23, 24, 25 1996-97), ”pasienten førsst”  Innsatsstyrt finansiering, ISF og spesialistheletjenesten, ”Pasienten først” og Fastlegeordningen,

Stortingsmelding 23 (1996-97) og Inst. S. Nr. 215 (196-97) etter mange avstemninger om konkrete forhold et flertall vedtok innføring av en fastlegeordning:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide med en fastlegeordning i tråd med flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti.»

Etter statsminister Jaglands uttalelser om en prosentandel stemmer til Arbeiderpartiet på 36,9 som forutsetning for å fortsette, gikk regjeringen Jagland av den 17. Oktober 1997.