Alver, Bente
Mar 15th, 2011 by Charlotte Haug
Bente og Ørjar (Øyen) skriver:
Å KLUNSE
Når møtte du Gudmund første gang? Annen gang? Tredje gang? Svaret er: Gudmund har alltid vært her. Den aprioriske Gudmund.
Vi har alle sett ‒ og vi har hørt om ‒ den store danske karakterskuespiller Poul Reumert. Den gangen han bare så vidt hadde rukket å bli født, slo jordmoren hendene sammen og sa, «jamen, det er jo Poul Reumert!» Sånn må det ha vært da Gudmund kom. Han var her allerede, og han ble her stadig. Alltid litt foran seg selv. Alltid på forskudd.
Når Ørjar forteller om sine største meritter gjennom et langt liv, så får han han med seg som et høydepunkt at han dro fra Bergen til Baltimore, på den tida Gudmund lå ved Johns Hopkins, og han mener han fikk Gudmund overtalt til å søke en nyopprettet stilling for en sosiolog ved Universitetet i Bergen. Det var et avgjørende bidrag til utviklingen av sosiologien i Norge? Gudmund søkte, og han kom. Til Bergen kom han. Han satte sitt eget markante preg på Bergens-sosiologien. Og han ble en god stund – før han dro videre til nye beitemarker og nye utfordringer.
Han var utålmodig. Han mente vi i Bergen tullet vekk altfor mye tid i lange møter om pensum og studieplaner og framtidsvyer. Han ville ha vedtakene fattet, fort og godt. Korte møter ville gi mye mer tid til forskning og undervisning.
Og gjennom et uhyre aktivt liv, på mange arenaer, har Gudmund så menn fått mange vedtak fattet, kanskje noen ganger for fort og for godt. Vi har ment at nå som han er i ferd med å tre inn i hva noen kaller alderdommen, men som for Gudmund bare er inngangen til et enda mer ungdommelig og aktivt liv, så kunne han være godt tjent med å eie og ha med seg i skjortelommen, nærmest hjerterøttene, et lite og hendig beslutningsorgan som kunne forenkle beslutningsprosessene og gjøre hverdagen enda enklere. Det gjelder nå mer enn før å ha til rådighet en rasjonell måte å fatte rasjonelle beslutninger på. Modellen har vi hentet fra de mange store og små danske arbeidsplassene der det stadig klunses, fort og godt, og fattes vedtak om hvem som gir neste omgang.
Måtte lykke og hell følge Gudmund gjennom mange tiår!
Ørjar var den første.
Han var min første sosiologilærer – han gjorde sosiologi til mitt fag. Han var den som først introduserte meg til forskning – ga meg den min første jobb som vitenskapelig assistent. Han var den som tok initiativet til min første universitetsjobb – kom til Baltimore ennå mens jeg var student og foreslo jeg skulle søke en stilling ved Sosiologisk Institutt ved Universitetet i bergen. Han var den som først introduserte meg for Stein Rokkan – ga Stein et “term-paper” jeg hadde skrevet ved Hopkins om radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse i mellomkrigstiden – og som ble overtyren for vennskapet og alt jeg lærte av Stein R. Ørjar var den som først introduserte meg til resten av Bergensmiljøet – både ved Sosiologisk Institutt og utenfor. For eksempel sosialantropologen Fredrik Barth eller historikerne Knut Mykland (han hadde vært sensor for meg da jeg var student i Trondheim), Alf Kaartvedt og Rolf Danielsen. Eller Bjørn Christiansen ved det som ble Det psykologiske fakultet (jeg hadde møtt Bjørn så vidt på Institutt for SDamfunnsforskning). Ørjar var den som først fikk meg med i Fakultetsrådet og stridighetene der.
Først var jeg Ørjars student. Etterhvert ble vi kolleger, kampfeller og venner. Alltid med full tillit begge veier. Han har vært et av fastpunktene i mitt liv-
- En jeg også ble kjent med indirekte gjennom Ørjar, var Bente, som ble universitetslektor i folkloristikk ved UiB i 1973. At de etterhverrt slo seg sammen ble en super match. Kanskje et resultat av klunsing?
- Så Ørjar har mye mer å fortelle om Bergensmiljøet – jeg håper han vil hekte på mer her! Enten det er om metodestrid og A3, om hvordan han var gudfar for Bergenssosiologien, rollen han spilte som dekan og rektor. Eller i Dubrovnik – det er mye å gripe fatt i.