Øverland, Randi Olaug
Mar 14th, 2011 by Charlotte Haug
Randi skriver:
Mitt første møte med Gudmund. Året er 1990, og jeg mener det var søndag 11. november. Utpå ettermiddagen ringer telefonen og Gudmund Hernes presenterer seg og lurer på hvor jeg har vært. Jeg var noe forvirret, men meget heldig med tidspunktet, for jeg kunne si at jeg hadde vært ute og gått tur. “Jaså, du trener og holder deg i form”, repliserte Hernes. Han hadde tydeligvis ringt noen ganger uten å få svar. Jeg visste hvem han var og litt om hva han stod for, men hadde aldri snakket med han eller truffet han tidligere.
“Er du medlem av statskirka ?”, kom det som et skudd fra andre enden av telefonrøret. Svaret var ja, og etter det kom forespørselen om jeg var interessert i å være statssekretær. “Noen” som han stolte på, hadde anbefalt han å ringe til meg. Han var interessert i arbeidet mitt i forhold til videregående opplæring, men også som leder i Høyskolestyret i Agder.
Jeg fikk betenkningstid under tvil, men måtte gi svar før kl. 9.00 neste morgen. Hjemme hos meg måtte vi ha familieråd. Aage, Marte (15 år), Benedikte (12 år) og jeg diskuterte litt fram og tilbake, helt til Marte repliserte; “Hvorfor sitter vi her og diskuterer når du allerede har bestemt deg, mamma?”. Og det var nok mye riktig i det. Jeg kunne rett og slett ikke klare å si nei til en slik forespørsel, selv om jeg var meget usikker og spent på jobben, og ikke minst på denne Gudmund Hernes som overraskende hadde blitt utdannings-, forsknings- og ikke minst kirkeminister.
Jeg reiste til Oslo og hadde bestemt meg for å prøve. I første omgang var målsettingen å være der ett års tid. Det ble 4 år og 3 mnd.. Utrolig spennende, lærerike og intensive år. Og ett evigvarende vennskap med Gudmund! En “turbo” med mange ideer, mye kunnskap og en enorm evne til å sette teori ut i praktisk handling.
En liten historie fra vårt arbeid:
Skomakerverkstedet på Moi
Noen har sikkert sett den gamle skolepulten som står på statsrådens forværelse i Y-blokka i 5 etg. (Einar Førde poserte på den under feiring av sin 50-årsdag). Pulten er fra en liten utkantskole i Lund kommune i Rogaland. Min gamle lærer fra Nygård skole på Moi og daværende rektor kom sammen til KUF for å overlevere den høytidelig til statsråd Hernes. Dette skjedde etter at Gudmund hadde besøkt Lund kommune som statsråd. Kommunen har 3200 innbyggere og det er ikke mange statsråder som har tatt seg tid til å besøke bygda. Men ingen andre, heller ikke statsråder, har noen gang klart å besøke Moi to ganger på en dag med utgangspunkt i Oslo!
Statsråd Hernes og jeg som statssekretær, hadde arbeidet fram et meget tett og mangfoldig program og endelig skulle vi til min føde- og oppvekstkommune. Vi skulle besøke Skåland interkommunale spesialskole, grunnskolen, Lundheim folkehøyskole, Ole Gabriel Ueland sin gamle bopel, den store vindusprodusenten “NorDan vinduer”, som ønsket å satse på læringer og snekkeropplæring, skomakerverkstedet til Mikkelsensbrødrene og ikke minst skulle statsråden delta på et møte i regi av Lund Arbeiderparti om kvelden.
Vi ankom Kjevik tidlig om morgenen og reiste med bil til Moi. Vi kjørte grytidlig og ulike dyr krysset veien i ett sett. Det var et yrende dyreliv over “Kvinnesheia”. Jeg tror Gudmund var litt i sjokk! Vi ankom Moi og alt gikk etter planen helt til Statsministerens kontor ringte og sa at statsråden måtte møte i Stortinget under behandling av en budsjettsak. 
Statsråd Hernes satt i samtale med rektor på Lundheim folkehøyskole da beskjeden kom midt på formiddagen. Vi så på hverandre og visste at her hastet det. Måtte vi til Sola eller Kjevik for å få statsråden på et fly? Magnus Stenberg, leder i Lund Ap, gikk resolutt til nærmeste telefon og sjekket flytidene. Sola flyplass var nærmest og det gikk et fly om 90 min. Det er 10 mil til Sola. “Jeg har aldri kjørt så fort noen gang i hele mitt liv”, fortalte han da han kom tilbake fra Sola og gjentok det samme da jeg traff han for ett halvt år siden på Moi (nesten 20 år seinere). Men de rakk flyet og Gudmund entret Stortinget til riktig tid.
Jeg fullførte programmet alene sammen med representanter fra kommunen og det lokale partilaget. Gudmund ringte og gav beskjed om at han ønsket å holde kveldsforedraget. Jeg mente det var umulig, men Gudmund hadde ordnet med billetter. Han kunne være på Moi mellom kl. 21.00 og 22.00 dersom noen kunne hente han på Sola. Magnus Steinberg heiv seg nok en gang i bilen. Møtelokalet var fullt da møtet skulle begynne og det er helt klart at mange var skuffet da de fikk høre at statsråden hadde reist tilbake til Oslo. Jeg holdt foredraget om Reform-94 og det var stor aktivitet og mange spørsmål. Like før avslutningen kl. 21.30 kom Gudmund Hernes inn døra. Alle klappet uhemmet. Gudmund så seg rundt og spurte om de var klare for et foredrag. Ny applaus og ellevill jubel. Aldri har vel et politisk møte på Moi bestått av to så lange foredrag med påfølgende debattrunder, som den kvelden. Etter det jeg husker, forlot ingen møtelokalene før midnatt!
Han hadde klart det ingen verken før eller siden har klart: å besøke Moi to ganger på en dag med Oslo som utgangspunkt, 43 mil en vei. Alt for mange av statsrådene klarer ikke ett besøk noen gang!
Ja, Randi: Evig vennskap!
Blant annet på grunn av det Benedicte sa: ”Hvorfor sitter vi her og diskuterer når du allerede har bestemt deg, mamma?”.
For Randi kunne kjapt sette deg inn i en sak, holde overblikket og koplingen til andre felter, og med et driv og et gå-på-humør som flytter fjell. Og så er det latteren – den er omtrent det første man hører i nærheten av Randi: Hun tar det meste på alvor, men ingenting høytidelig!
Turen fram og tilbake til Moi var dramatisk – også fordi Kjell Borgen var parlamentarisk leder. Jeg ba pent om å slippe å komme tilbake til Oslo: Så mye var planlagt lokalt og jeg liker ikke å være programhelt. Men Kjell B sa tvert nei: Stortinget er sjefen, det var bare å komme! Uten opphør! Og heldigvis lot det seg gjøre å komme tilbake, med et skrik, slik Randi beskriver – og dermed nettopp ikke bli programhelt.
Og det hun forteller om dyr på veien stemmer helt. Bortsett fra at hun underdriver: vi holdt på å torpedere en elg som spratt ut i kjørebanen – det kunne blitt vår bane, og da ville det ikke blitt noe foredrag i Moi.
Pulten – som stadig står på utdanningsministerens forværelse – hadde en ting til med: En original skrive-innføringsbok, med en helt uforlignelig vakker skjønnskrift, skrevet med gammelt penneskaft og blekk. Jeg håper den ennå ligger under lokket.
Stundom gnistret Randis øyne stygt: Det var hvis hun opplevde at noen var i ferd med å sabotere noe statsråden hadde bestemt. Og da var det få, som foruten frykt, kom Randi Øverland nær. De som prøvde seg, gjorde det bare en gang.
Randi var et selvskrevet midtpunkt i mange av de store arbeidene – som Reform 94 – med politisk blikk, praktisk grep og stor visjon. Og så likte hun å herje med Kjerka. Hun kjente nok til Indremisjon og bedehus og mørkemenn til ikke å være redd for noen prelat. Holdningen var vel denne: Skal man være medlem av statskirken, må det vel være for å forandre den?! Eller som Benedicte ville sagt: ”Hvorfor sitter vi her og diskuterer når du allerede har bestemt deg, mamma?”.
Men det er så mange historier her – kanskje Randi kunne fortelle én til: Om hvordan Høyskolen i Agder ble samlokalisert til den gamle militærleiren på Gimlemoen. For det var en kombinasjon av et middels mirakel og et aldri så lite statskupp, der Randi var som løven i det norske flagg.