Butenschøn, Peter
Mar 13th, 2011 by Charlotte Haug
Peter og Tone (Lindheim) skriver:
Vi ble kjent med Gudmund, et ukjent og allerede da litt myteomspunnet akademisk uvær fra Bergen, høsten 1979. Han var, så vidt vi husker, kommet til hovedstaden som del av Kleppes planleggingsregime. Politisk Forum ble dannet med et råd på 25 fra AP og 25 fra SV, ledet av Gudmund og Tora Aasland. Etter et oppstartmøte i ett eller annet seminarrom borte ved Youngstorget et sted ble det trolig 80-åras viktigste og mest nyskapende debattfora. Mest banebrytende var trolig de Kulturdugnadene som ble gjennomført, med Gudmund som den aldri hvilende kreative kraft. Til den første, i hele Folkets Hus, trolig allerede i 1980, skulle vi gjøre noe med fasaden. En morgen meldte nyhetene at Mosjøen Veveri sto i brann. Vi ringte opp utpå formiddagen, spurte om de hadde noe brannskadet rødt stoff, og fikk sendt nedover med tog en rull 1000 meter stoff, 1,5 meter bredt, der bare den første halvmeteren hadde røyskade. Med dette kledde vi hele fasaden ut mot torget i 25 meters lengder, hengt ned fra taket. Gudmund likte nok at huset ble kledd i rødt.
Mest husker vi nok Gudmund fra denne tiden som en belest begavelse med et hyperaktivt intellekt og med store hull i forhold til den praktiske virkeligheten. Det virket som han hadde lest og forsket og tenkt innenfor et nokså avgrenset akademisk rom, knapt nok med tid til å kjøpe pølse med lompe på gaten. Så kastet han seg ut i sine mer praktiske læringsprosjekter med voldsom og ungdommelig energi, og innenfor nokså overraskende sektorer. Han ble raskt spesialist på område etter område: Om han skulle lære å lage mat kunne han like gjerne skrive kokebok med en gang. Om han skulle lære å danse swing, kunne han jo ta med alle vennene på kurs for viderekomne hos Fasting på Bondeungdomslaget. Om det nå var hekling eller makramé eller Vivaldi han ville tilegne seg, ble han raskt spesialist og nybrottsmann, forsker og foredragsholder, med en glupsk nysgjerrighet som både var ganske medrivende og ganske oppsiktsvekkende. Han noterte ustoppelig, sammenlignet, diskuterte, utforsket og utfordret, koplet biter av tilsynelatende irrelevant kunnskap til spenstige og helt nyskapende mosaikker, en puslespillets mester, en rolle som Askeladden på vei til prinsessen, noe som nok har preget ham gjennom hele livet og gjort ham til dette unikum i norsk offentlighet.
En hyttetur til Ustaoset en vinter, det var kanskje i 1980 eller 1981, var trolig typisk. Sengetøyet var nystrøket, det var visst bedre å ligge i slik. Nybakte scones til frokost, hvem gjør vel slikt på en røff norsk hytte langt fra vei og vann? På vei hjem på toget avtalte vi å holde fest sammen den forsommeren, ikke en vanlig fest må vite, men en vandrefest over to dager, med Ingjald som tredje vertskap. Først lunsj hos Gudmund på Skillebekk, så vandre ut gjennom skogen på Bygdøy, mot havet, med fløytespill og innlagt champagne i hule trestubber, så grillet lam på stranden og nattmat hjemme hos Ingjald. Neste morgen buss fra Rådhusplassen til Enebakk med formiddagsfest på plenen på gården, med Skoiedøtre i hvite kjoler på fiolin og sol over Østmarka og blinkende vann. Vi inviterte minst 30 hver og var innpå 100 som var med på dette nokså uskyldsrene bakkanal.
Pussig nok er den Gudmund vi kjente for litt mer enn 30 år siden den samme ustoppelig nysgjerrige og kjærlig inkluderende i dag. Hvordan han får det til har vi lurt på hele tiden.
Ja, vandrefesten ble en begivenhet – en vill idé som ble til en felles virkelighet – en fest som strakte seg over to døgn, som koblet det kulinariske, det verbale og det mobile: Hvem har sagt at en fest bare må være på ett sted?
Men Petter og Tone var så mye mer enn dét og Kulturdugnad. De hadde også festene i Gustavs gate 4 – som jeg senere lærte hadde tilhørt Charlottes beste- og oldeforeldre og der hun hadde tilbrakt mye av barndommen – der Peter og Tones årvisse sommerfester ble innstiftet, en bakkanal for det vordende venstristiske borgerskap.
Og ikke minst entreprenørskapet i InBy som Peter dro i gang. Og som førte til så mye: som tur til USA for å lære om byfornyelse i min gamle studieby Baltimore (der Johns Hopkins University jo ligger), til Pittsburgh og til Indianapolis. Og ikke minst: Styremedlemskap under ledelse av Kristian Ottosen, en intellektuell omnivore, viste det seg, en som både hadde det intellektuelle blikk og handlingens kraft (jeg hadde så vidt møtt ham som ytterst tålmodig operatør i Studenttinget, der jeg hadde sittet et semester ca. 1964. InBy som satte spor – som for eksempel tunnelen som nå strekker seg fr a Akersgata i Regjeringskvartalet til Chr. Michelsens gate Postgirobygget (vi kan vel fortsatt kalle det dét?). Peter som alltid ynglet idéer, og Tone som var romslig og raus og klok.. Våre veier har vært som en flette, med stadig nye krysninger. For eksempel KHIO – Kunsthøyskolen i Oslo – en idé som Peter virkeliggjorde, unnfanget i KUF noen år før, født under mye skrik og skrål. Men som nå vil forbli et fastpunkt. Og igjen Tone, som alltid har rom for en til – og som kan trå til også når det er problemer i privatsfæren som krever en gartners blikk for hvilket jordsmånn som må til for at ulike planter skal få gro.
Men altså: Hvordan ble InBy til -. og hvilke andre varige spor ligger der i etter InBy landskapet for de neste generasjoner?