Gudmund Hernes: Første 70 år

I sine 80-tallspetiter pekte professor Gudmund Hernes på hvordan 68-ernes inntog blant de ’gråpanterne’ ville kaste om på samfunnets forestillinger om alder og revolusjonere kravene tiltilpasning av yrkesløp, livsmønstre og velferdstjenester. I dag fyller Gudmund Hernes 70-år og en av de mest fremtredende, markante og sprelske skikkelsene i norsk politikk ogsamfunns-forskning vil motta sin velfortjente hyllest. Dette markeres med et seminar på Fafohvor kollegaer, venner og kombattanter vil kaste lys over hans kraftfulle virke. Hernes er ensjelden figur i Norsk samfunnsliv. Ikke bare er han en av vår tids mest profilerte, nyskapendesamfunnsvitere, han har med sin analytiske kreativitet, slagferdighet og vingespenn preget norskpolitisk debatt og samfunns-utvikling på et uvanlig bredt felt. På vegne av kollegaer og venner påFafo hvor Hernes har hatt sin base siden oppstarten, er det med stolthet og glede vi slutter oss tilrekken av gratulanter. Det er ikke mange forunt å ha en kollega av slikt kaliber.
Da Hernes feide inn på loftet over Arbeidernes Bok- og Papirhandel hvor Fafo holdt til i starten,hadde han allerede gjort seg bemerket som Norges yngste professor i sosiologi ved universiteteti Bergen, leder for den første Maktutredningen, motor i Politisk Forum, og som statssekretær iPlansekretariatet i Finansdepartementet. Der skrev Hernes i spann med Per Kleppe – nestorenpå Fafo’s seniorlag – Norges første sosiologisk funderte Langtidsprogram hvor de trakk opplinjene for moderniseringen av den norske modellen og sosialdemokratiet. Makt-utredningen,hvor Hernes dro veksler på sitt doktorgradssamarbeid med James Coleman (om utvikling avden politiske økonomien), resulterte i en kaskade av bøker og begrep som kom til å prege enhel generasjon av norske samfunnsvitere og bidro til å endre selvforståelsen og språket i detpolitiske Norge: ”Makt og avmakt”, ”Forhandlingsøkonomi og blandings-administrasjon”, ”Densegmenterte stat”, og ”Hvem styrer styrerne?” ble manifestasjoner av Hernes’ eget credo forsamfunnsforskningen: Tilbake til samfunnet! En viktig del av fundamentet for dette haddehan selv vært med å legge ved etablering av Levekårsundersøkelsene til SSB. I kontrast til 70-tallets sekterisme og eksegese, bidro Hernes’ empiriske orientering, analytiske spenst og slåendeformidlings-evne til å dreie fokuset tilbake til den gjenstridige virkeligheten.
Men hans virketrang stanset ikke der. Med beina støtt plantet i sosialdemokratiet og tro pårasjonelle aktører, var visjonen å utvikle motivasjons- –og styringssystemer som omsatteindividuell rasjonalitet til kollektiv fornuft ved å spenne egeninteressen foran fellesinteressen.Dette var kontroversielle perspektiver, men innvendingene mot styringsoptimistisk ’socialengineering’ fra venstrekanten og fortolkningssosiologene på Blindern inspirerte Hernesbare til å skjerpe argumentene og trappe opp innsatsen. – Forskernes oppgave var ikke bareå fortolke virkeligheten, det gjaldt å forandre den – og bringe kunnskap om betingelsene fordette til aktører som hadde kraft til å drive fram endring. Da var fagbevegelsen en god alliertog Fafo ble plattformen for Hernes’ videre virke, hvor han gikk til verket som forskningsleder,inspirator og vokter av instituttets faglige integritet og kvalitet med stor kraft – døgnet rundt.Liketil, nysgjerrig, og med et gutteaktig glimt i øyet stilte han opp med råd og dåd for yngre
kollegaer, samtidig som han bidro til 80-tallets frihetsrevolusjon med swingrock på Senfredag,kokekunst og murphologiske vitsebøker – parallelt med løpende produksjon av petiter, innhogg,og rapporter med fyndige titler: Fast i fisken, svart på hvitt, død og pine, kluss i vekslinga, medviten og vilje! Han var ikke bare et multitalent, men et arbeids–jern av de sjeldne, som kanskjehadde tatt yndlingsverket, Webers ’protestantiske etikk’, litt for bokstavelig.
Det fikk de også merke i Gro’s regjeringskollegium og i skoleverket, hvor Kirke-ogundervisningsminister Hernes øste av all sin energi og virketrang for å virkeliggjøre sinegenerfarte visjon om utdanning som kongeveien til et likere og rikere samfunn. Til glede ogfortvilelse for embedsverk, organisasjoner, lærere og elever – som tilslutt ikke så annen utveienn å heise parolen ’Hernes må fjernes’ – ble Reform-94 og mere til egenhendig hamret utpå ministerens nattskift. Deretter gikk ferden til Helsedepartementet, hvor han bevilget seg100 dager til å sette seg inn i feltet og kom ut som medisinskfaglig ekspert med ermet fullt avtiltaksplaner. Men legenes arbeidstidsordninger fikk han ikke has på.
Deretter gikk ferden via IT Fornebu til UNESCO i Paris, hvor han i praksis ble hele verdensundervisnings-minister, inntil ringen var sluttet og han – trass i et mylder av fetere tilbud – meldteseg til tjeneste igjen på Fafo. Gudmund Hernes er veldig bevisst hvor han kommer fra. Oppveksti enkle kår har ikke bare gitt innsikt i ”ulikhetens reproduksjon” – og for hans egen del densoverskridelse. I hans nyere faglige bidrag – om å hindre frafall fra skole og arbeidsliv – ser vien stadig tydeligere vekt på de normer og verdier arbeiderbevegelsen sprang ut av. I dag erdet blitt populært å skrive om sine klassereiser – og Gudmund Hernes’ s odysse ville utvilsomtvært publiserbar – men slik tråkking i gjengrodde stier vil han neppe ta seg tid til. Dertil harhan alt for mye på hjertet om utviklingens iboende skjeve gang og for mange nye spor som skalforfølges. På Fafo er vi stolte og takknemlige for å ha en så vital, engasjert og ungdommelig ’gråpanter’ på laget, og gleder oss til spennende forsker-samarbeid i årene framover. Sporene etterHernes kan ikke fjernes. Gratulerer med 70-årsdagen!