Berrefjord, Ole
Mar 13th, 2011 by Charlotte Haug
Ole skriver:
Det var en fin høstdag i 1972, ikke lenge etter folkeavstemningen om EF. Regjeringen Bratteli hadde gått av, og det siste den gjorde var å oppnevne Makturedningen og utnevne Gudmund som leder for arbeidet.
Gudmund satt i et stort værelse, ved et stort skrivebord, bak en stabel av bøker. Jeg satt i en dyp sofa, innunder fronten av skrivebordet, med ryggen til Gudmund. Alle øvrige sitteplasser var okkupert av stabler med bøker og papirer av ymse slag. Han stilte noen spørsmål, vi utvekslet noen synspunkter, jeg ble hyret som vitenskapelig assistent, og han ga meg den første oppgaven. Den var å komme tilbake om tre dager med en kodebok for hvordan vi kunne legge opp en spørreundersøkelse for studiet av økonomiske maktgrupperinger i Norge. Kort sagt, rett på sak. Og så var jeg i gang innenfor Gudmunds vitale innflytelsessfære.
Reker er allright mat
Snaut to år etterpå ble jeg sekretariatleder for Makturedningen. Mitt tette samarbeid med Gudmund varte ut hele 70-tallet og vel så det. Det ble fantastiske år; år som fortsatt gror i betydning.Gudmund var katalysator i en intens og sammensatt prosess. Vi fikk oppleve på nærmeste hold hvordan han arbeidet med boken ”Makt og avmakt”, hvordan begreper som forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon fikk mening og innhold, hvordan ulike faglige innfallsvinkler ble slipt mot hverandre og ga opphav til nye tanker og modeller, hvordan forskningsmetode og hardt arbeid ble satt i system under hans ledelse.
Derfor er det som å velge fra en tettpakket øverste hylle når jeg trekker trådene fra den tiden og videre i mitt liv. Her er så mye, og jeg velger meg disse tre stikkordene: Intensjonsdybde, modellrikdom og observasjonsiver. Fellesnevneren for de tre er Gudmunds innflytelse når det gjaldt å tenke. Vi gikk i lære og trente hele tiden, på å tenke og å prøve ut tankene.
En av Gudmunds utallige formuleringer som sitter spikret var at ingenting er så matnyttig som en god teori. Stikkordene over er opphavet til tre holdepunkter jeg har hatt mye glede og nytte av senere i livet. Det første kaller jeg mengdetenkning; det er så uendelig mye mer under overflaten. Det andre gjelder oppgaven å forme en tanke; det gir bedre grep, tankene blir tydeligere og kan prøves lettere, samtidig som mange modeller gir flere grep, mer å bygge videre med og mange flere kombinasjonsmuligheter. Det tredje om observasjonsiver er for meg et stikkord for tankefrihet og glede; gleden ved å observere og spekulere, oppdage interessante spørsmål, formulere antagelser og prøve å finne ut av forholdene.
Det som skjedde den høstdagen var en typisk tilfeldighet i hva som kan skje med et ungt menneske i søken etter sin første virkelige jobb. Jeg tenker ofte på hvilken kjempeflaks jeg hadde der, og da er det kun én grunn til det. Og det er Gudmund.
Ole var den første som ble hyret som medarbeider på Makturedningen – og han kombinerte kunnskap (særlig om det jeg ikke visste noe om!), nyfikenhet og et blikk for å formulere nye begrep som kunne sammenfatte et vell av observasjoner. Og han var aldri redd for det uortodokse – eller for å tale meg og Roma midt i mot. Dermed fikk han meg til å begynne å tenke på forhold som jeg ellers aldri ville kommet inn på. Han hadde en av de viktigste – og sjeldneste – egenskapene for en samfunnsforsker: han var primært opptatt av samfunnet og søkte derfra til begprep og teorier for å finne ut av det.