Gudmund Hernes: Første 70 år

Ole skriver:

Før høsten 1990 var Gudmund Hernes for meg  professoren, politikeren, skribenten og maktutrederen som jeg leste om i avisene. Men høsten 1990 kom Gudmund feiende inn i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet som en frisk og stormglad vind – som statsråd. Jeg var den gangen relativt nyankommet i departementet, med stor respekt for personer som satt ved Kongens bord. Det tok noe tid før vi møttes ansikt til ansikt. Men det jeg husker fra det første møtet, er det varme smilet, glimtet i øyet og den varme menneskelig interessen for hvem jeg var. Mannen på pidestallen, slik jeg hadde forestilt meg Gudmund Hernes, var med ett omskapt til det hjertelige, humørfylte, nære og vennlige mennesket som jeg etter hvert er blitt så glad i.

Det gikk varmt i departementet de årene Gudmund var statsråd. Og han hadde en egen evne til å rive oss med i en ufattelig 5 års arbeidsreise. Den politiske agendaen var lang, tiden kort og  tempoet tilsvarende høyt. Den ene reformen fulgte den andre. Det var ikke grenser for mye som skulle forandres i fedrelandet på kort tid. Og vi byråkrater lot oss engasjere av entusiasmen, visjonene, kampviljen , det gode humøret – og ikke minst Gudmunds egen arbeidsinnsats dag ut og i alle fall halve natta. Han tenkte nok at vi andre også var våkne på samme tid som han. En natt, klokka var ca. 24 og jeg var godt i søvn da telefonen ringte. Jeg for opp og lurte på om et av barna hadde forulykket. Nei, det var Gudmund som minnet meg om at jeg hadde nevnt dagen før at jeg hadde noen dråper som kunne kurere forkjølelse dersom de ble tatt med en gang man kjente symptomene. Om jeg kunne ta dem med neste morgen for han kjente symptomene og hadde ikke tid til å bli skikkelig forkjølet!!

Til tross for arbeidstempoet: Gudmund ble elsket i departementet. Alle 400 ble husket på sin bursdag med en egen håndskrevet personlig  hilsen fra Gudmund- hvert år. Han arrangerte jevnlige ”kveikseminarer” der vi brukte en time ved lunsjtider til å lytte til noe helt annet enn utdanningspolitikk. Og swingkurs ble også en del av trauste byråkraters opplæring, med Gudmund selv som den mest glødende og dansende entusiasten. Her var det ikke bare ”Det arbeidende mennesket” som skulle ivaretas, men hele mennesket eller det han kalte ”Det integrerte mennesket”.

Og humoren lå alltid på lur. En del av beretningene hans fra regjeringskonferansene kan ikke settes på trykk av personhensyn, men til tider lå vi nærmest over møtebordet i latter. Og han kunne si til forsamlinger eller delegasjoner på besøk at ” i departementet er vi snille og vennlige, men hvis det ikke hjelper, har vi våre metoder”. Jeg har sett Gudmund ordentlig sint bare en gang. Det var på en pressekonferanse om Reform-94 da turbulensen rundt reformen var på sitt høyeste. Han hadde sin vane tro lagt inn noen humoristiske bemerkninger i innledningen og ble etterpå ganske krast kritisert av en journalist som mente at noe så alvorlig som Reform 94 burde man ikke spøke med. Da så jeg rødmen stige opp i Gudmunds ansikt og journalisten fikk en meget tydelig og affektfull tilbakemelding i form av en leksjon om humorens store betydning, selv i de mest alvorlige situasjoner. Det ble stille i pressekorpset etterpå.

Til tider stormet det ganske kraftig rundt Gudmund. Og etter hvert hadde han sett seg ganske lei av blant annet den største lærerorganisasjonen som han nok betraktet som en konstant bremsekloss i reformgjennomføringen. De så, i følge Gudmund, snarere  bakover enn framover. Men en dag fikk han muligheten til å sette dem på plass på sin elegante og humørfylte måte. Lærerorganisasjonen skulle feire et større jubileum og Gudmund var invitert som taler. Da han lurte på hva han skulle si, gjorde jeg han oppmerksom på den rasende og unisone motstanden fra den samme lærerorganisasjonen et par tiår tidligere mot innføring av lørdagsfri i skolen. Vi fant fram noen eksemplarer av lærerorganisasjonens medlemsblad fra den tiden. Artikkel etter artikkel beskrev den forferdelige ulykken som ville vederfare skolenorge dersom lørdagsfri ble innført. Det manglet ikke på gode og velbegrunnede argumenter i det hele tatt. Dagen etter gikk han på talerstolen og fortalte at han hadde gått gjennom argumentasjonen deres mot innføring av lørdagsfri fra et par tiår tilbake. Og han hadde funnet det meget interessant. Ja, argumentasjonen var faktisk så overbevisende og riktig at han nå ville foreslå for regjeringen at vedtaket fra den gangen ble opphevet og skole på lørdag gjeninnført.

Her følger sangen som Gudmund fikk med seg og som ble sunget da han forlot departementet i desember 1995:

TIL GUDMUND, 9. januar 1996

EI LITA STATSRÅDVISE

Mel.: Dyrene i Afrika

Det er ei lita statsrådvise som du nå får høre

Om Gudmund Hernes og hans stab og alt de rakk å gjøre.

Å, ja ja ja, å ha ha, Å, ja ja ja, å ha ha,

Om Gudmund Hernes og hans stab og alt de rakk å gjøre.

Høyt oppi femte satt en kar. Visjoner for sitt virke,

Dem hadde han i hopetall, for skole og for kirke.

Her sku’ alle stener snus!  Intet liv i sus og dus

For den som ville verden til det bedre snu og lirke!

Fra morran klokka åtte helt til to og tre om natta

Han talte, skrev notater og til slutt ved pulten satt da!

Ingen Gudmund knekke fikk, rak han stod tross all kritikk

Fra Høyskolen på Bislet og fra lærere på Katta.

Om seksten(!)timersdagene var Gudmunds varemerke,

Han hadde også andre sider som var like sterke:

Gode ord og vennlig blikk høy og lav fra sjefen fikk,

Han gjennom deptets ganger gikk humørfylt som en lerke.

Konsert med pepperkakehus, og swing og seminarer,

De spriter arbeidsdagen opp for deptets ”kvins” og karer.

Rønneberg og RFA, Glad og LO tar vi da

Med gode miner, overtid og alle braser klarer.

I Lærerlag – og NUFO-land der var det sorg i valsen,

For Folkestad og Hjetlands folk fikk Hernes oppi halsen.

”Med reformer – sukk og stønn – får vi arbeid uten lønn!”

Slik akket lærer Olsen seg, og klagde lektor Ka’lsen.

Elevene ble hisset opp om egen sut og møye.

(Blant journalister fins det en og annen papegøye)!

”Hvis på skolen skitt det går, så er skylda ikke vår!”

Sa ungdommen – og ble sitert på Gudmunds gule trøye!

Men så kom doktor Gro. Hun ha’kke hendene i fanget:

I helsedeptet trengtes det en fyr som ei var bange,

En som kunne my’ om makt og som ikke var forsagt.

Kort sagt: Hans tid var over nå i KUF-departementet!

Hos dronning Gro og Kongen skal han fortsatt figurere,

Men nå en annen samfunnssektor grundig reformere.

Sikkert vil det  bli kommers, sterke grupper skal til pers,

Og det skal skrives mange vers, men vi kan ikke flere!

Det stakkars KUF må innse Gudmunds tid hos oss er omme,

Men vi er ikke bare triste, fattige og tomme.

Takk skal gamle-sjefen ha, som sin varme raust oss ga,

Ga innsikt, mot og arbeidslyst til dager som skal komme!

Min datter, som den gangen var 9-10 år gammel, vil aldri glemme Gudmund. Han var som statsråd tilhører da hun spilte Sæveruds Rondo Amoroso på en tilstelning. Etterpå ga han henne en hjertelig tilbakemelding som varmet henne stort. Men ikke bare det. Etter noen dager kom han med en liten barnering i sølv som han hadde kjøpt og som jeg overbrakte henne. Det gjorde henne rørt og stolt. Kanskje var det også medvirkende til at hun gikk musikkveien. Hun følte seg sett og verdsatt. Og hun er ikke den eneste som har opplevd Gudmund på den måten!!!

Mitt neste ”samliv” med Gudmund startet i 2002/2003 da vi ble kolleger i Paris, han tilsatt som direktør for UNESCO-instituttet IIEP og jeg som utsendt diplomat fra UD til UNESCO. Ikke bare Norge, men hele verden ble nå vår felles arena. Utsynet over det rike Norge ble for oss begge byttet ut med utsynet over de enorme utfordringene i den fattige verden. Det ble en rik og meningsfylt tid, med nye anledninger til å utdype vennskapet. Beretningen fra Paristiden vil komme som neste del av denne føljetongen.