Gudmund Hernes: Første 70 år

Allerede mens jeg var ved Johns Hopkins og før doktorgraden var fullført, ble jeg rekruttert til det nye dynamiske samfunnsvitenskapelige miljøet  ved Universitetet i Bergen. Både Ørjar Øyen og Stein Rokkan (som jeg ikke hadde truffet tidligere) kom på besøk til Baltimore. Mest dramatisk ble besøket til Rokkan: Jeg inviterte ham til å gå fra jernbanestasjonen opp hele North Calvert Street til JHO’s Homewood Campus – i ca 30 varmegrader og sørstatsfuktighet. Det var i meste laget for en Rokkan som ikke akkurat var noen sportsmann.  Jeg hadde skrevet et langt termpaper for Peter Rossis kurs i politisk sosiologi om radikaliseringen norsk sosialdemokrati i mellomkrigstiden. Det sendte jeg til Ørjar Øyen, som hadde vist det til Stein Rokkan. Og Ørjar Øyens og Stein besøk i Baltimore ble utslagsgivende for å søke en stilling ved Universitetet i Bergen. Et viktig forhold var selvsagt også om Helga kunne få en jobb der – hun ble universitetsstipendiat i sammenliknende politikk fra 1971 og  avanserte derfra.

Jeg ble ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Bergen i 1969 og ble professor samme sted i 1971. Jeg var tilbake i Oslo våren 1969 for å gjenintervjue stortingsrepresentantene for doktoravhandlingen min, og reiste flere ganger til Bergen for å forelese i sosiologisk teori. Fra nyttår 69/70 var jeg fast på plass i Bergen og bodde i en fremleid leilighet på Nordnes. En som kom på besøk var Sherif el Hakeem – en egyptisk medstudent  fra Johns Hopkins. Han ble kjæreste med en Bergensjente – som han senere ble gift med og fikk et barn med.

1970-årene ble tiåret for “Bergensskolen” i norsk sosiologi, basert på matematiske modeller, store datasett og bl. a. bruk av ”rasjonell-aktør-modeller”, mest inspirert av James Coleman, men også av økonomisk tenkemåte. (se artikkel av Knud Knudsen ”Hva var Bergenssosiologien.” Se også ”Om bruk av økonomiske modeller i sosiologien” og polemikken med Jens Arup Seip i Historisk Tidsskrift om modellenes tyranni”.)  (Se også Gunn Birkelund biografiske oversikt i , ” Norsk Sosiologiforenings hederspris 2010” i Sosiologisk Tidsskrift 2, 2010)

Helga kom med sin Ph.D. til Bergen våren 1970. Ved hennes forskudd på arv fikk vi kjøpt en bolig – en villa i Øyjordsveien 81. Å komme til Norge var for henne en temmelig røff overgang – bl.a. fordi den eldre generasjon nordmenn var skeptisk til henne fordi hun var tysk og minnene fra krigen ennå levde, den yngre fordi hun var amerikansk og Vietnam-krigen ennå sto på dagsordenen.

I Bergen besto av fagmiljøet for meg først og fremst av min lærer fra Oslo, Ørjar Øyen. Han åpnetfor en nyorganisering av sosiologifaget, både med et sterkere innslag av klassikere og med Stinchcombe’s  ”Constructing Social Theories som en nøkkelbok. Men også ved trening i kvantitative metoder, det såkalte ”A3”, som stilte krav om å avlegge en deleksamen i statistikk dersom man skulle ta hovedfag. Ikke minst det siste var kontroversielt – det ble sett på som stygg positivisme. Men det ble innført.

Stein Rokkan var det andre faglige ankerpunkt – en polyhistor alltid oppdatert over hele det samfunnsvitenskapelig felt. Selv om han var grunnleggeren av sammenliknende politikk, var han formelt sett professor i sosiologi. Han var ellers helt enestående raus og sjenerøs – med tid, ideer og kontakter.

En rekke kolleger innen andre fagfelt fikk betydning for meg både da og siden. Sosiologisk Institutt favnet felre fag: sammenliknende politikk, økonomi, offentlig administrasjon og et grunnfag i samfunnskunnskap – det siste hadde Rokkan tenkt kunne være et felles innføringsfag. Blant kollegene var Tormod Hermansen innen økonomi (han ble med i den opprinnelige forskergruppen for  den første Levekårsundersøkelsen) . Innen ”Off.Adm” var det Knut Dahl Jacobsen som jeg kjente fra tiden på Institutt for Samfunnsforskning, Torodd Strand,  Alf Inge Jansen og Johan P. Olsen.  Sistnevnte hadde studert under James G. March ved Irwine i USA. Og March com sammen med sin familie og to yngre kolleger, Michael Cohen og XXX, året 1971-72. March øvet, bl.a. via et fellesseminar, sterk innvirkning på hele Bergensmiljøet. Han ble forøvrig med på det første (av fire)  ”Hemsedal Seminar in Mathematical Sociology” som ble arrangert i januar 1972, og der de andre deltakerne var bl.a. James S. Coleman og Harricson C. White. Ved senere seminarer var blant deltakerne Trygve Haavelmo, Aage Bøttger Sørensen, Aanund Hylland, Jon Elster (?), Arthur L. Stinchcombe og Mancur Olson.

Torstein Hjellum var ansvarlig for grunnfaget i ”Samfunnskunnskap”. Men Torstein, som personlig var en usedvanlig hyggelig kar, var politisk kontroversiell og  uttalt AKPer. Så han sørget for at studentene fikk en solid dose maoisme pluss batteriet av studiesirkeltemaene om hva ”hovedmotsetningen” i ethvert spørsmål var, osv. Han vakte dessuten oppsikt gjennom et spesialnummer av Kontrast om ”Bergenskapitalismen” – det fikk det øvre borgerskap i Bergen (som var identifisert ved navn, verv og inngifte) til å ryste på hodet – men også til å gremmes dersom de ikke var inkludert. – Stein Ugelvik Larsen var en hyperaktiv organisator i Sammenliknende politikk, som klarte å få de fleste med på et av hans mange prosjekter, enten det var ”Lov og struktur” eller å danse reinlender.

Men Bergen var ikke større enn at kontaktene ble hyppig til fagfeller også ved andre institutter. I filosofi gjaldt det Knut Erik Tranøy (som ble mobbet av ml-ere og deres medløpere på eget institutt), den alltid buldrende og vitale Arild Haaland og den alltid engasjerte Gunnar Skirbekk (vi hadde for øvrig delt lugar på Oslofjord da vi begge dro til USA som Fulbrightstipendiater i 1966). Og ikke minst  Hans Skjervheim. Han hadde kjent jeg før jeg dro til USA og ofte truffet i Oslo (bl.a. på et seminar med Arne Næss og ellers på Restaurant Krølle i Uranienborgveien).  Siden jeg de første månedene i Bergen bodde alene, tilbrakte jeg flere kvelder i uka sammen med Hans på Holbergstuen, der han glatt kunne fortære fem-seks halvlitere, helt til væskemengden i kroppen ble så stor, at tåre på tåre piplet ned kinnet. Ved siden av vennskap, førte dette også til en del regneoppgaver i som jeg ga i statistikk  (”Hans Skjervheim får 5 glass øl servert på et brett. Hvor mange ulike rekkefølger kan han drikke disse glassene i – forutsatt at han klarer å holde tellingen?”)  –Skjervheim dukket altså opp i positivistiske regnestykker.

I sosialantropologi ble jeg fort og godt kjent med Fredrik Barth, Ottar Brox, Jan Petter Blom og Gunnar Haaland. I historie var veien kort til Knut Mykland (han hadde vært sensor da jeg tok grunnfag i Trondheim våren 1961), Alf Kaartvedt og Rolf Danielsen. De jobbet med Høyres historie sammen med Francis Sejersted, så den første Bergenstiden betød også et gjenmøte med Francis. I psykologi fikk jeg både et vennskap – og konflikter i fakultetsrådet – med professor Bjørn Christiansen, som jeg i sin tid hadde truffet ved Institutt for Samfunnsforskning, og som var en helt uovertruffen akademisk entreprenør.

Og ikke minst fikk jeg en rekke inspirerende og utfordrende studenter: Knud Knudsen, Kari Wærness, Arne Selvik, Jan Erik Karlsen, Tom Colbjørnsen, Else Kielland, Gunn Birkelund som tok hovedfag i sosiologi. Men det var også studenter som tok grunn-, eller mellomfag i sosiologi som også satte spor, både under og etter studiet. Blant dem var Bjørn Henrichsen, Kjell Eliassen, Stein Kuhnle og Frank Aarebrot. Den siste vil jeg ta æren – noen vil si ansvaret – for å ha trukket gjennom hovedfag etter at han hadde kjørt seg helt fast i skrivingen av sin avhandling. Det begynte på et statsviterseminar på Geilo, der jeg fikk ham til å kutte ned på ambisjonene, gi ham ukentlige oppgaver og true med å komme og hente ham hjemme dersom han ikke leverte kapitel for kapitel.  Så Frank Aarebrot fikk hovedfag – ble etter hvert professor (noe flere trodde han var alt som grunnfagsstudent) og etter hvert den mest mediesiterte norske samfunnsforsker. Frank svarer på ethvert spørsmål med et ”soundbite”. Mangler journalsiter en overskrift, er det bare å ringe ham. En som ofte kom til Bergen på grunn av sitt nære forhold til Rokkan/Yale, var Bernt Hagtvet – vi snakket mest om sosialdemokratiet og de intellektuelle (og hans flokete kjærlighetsliv).

Jeg fikk ansvar for to omfattende forsknings prosjekter mens jeg var i Bergen  i 1970-årene: Levekårsundersøkelsen og Maktutredningen, begge deler ved siden av professorjobben i Bergen.

Levekårsundersøkelsen var den første store samlete beskrivelse av levekårene i Norge (”Levekår” i stedet for ”Levevilkår” var for øvrig et nyord, som ble eksplisitt besluttet i forskergruppen). Undersøkelsen tok ikke bare for seg økonomiske ressurser, men alt fra utdanning og helse til geografiske variasjoner. Mange har påpekt at inspirasjonen fra Coleman er merkbar i begge prosjektene. Jeg ble først oppnevnt som leder av forskergruppen for levekårsundersøkelsen, med Tor Rødseth og Tormod Hermansen som de to andre i forskergruppen. Oppnevnelsen skjedde i januar 1972. Coleman hadde jobbet mye med levekårsspørsmål (ikke minst som en a gründerne av livshistorieundersøkelser etter fattigdomsopptøyene i USA i 1968) – og det ble fulgt opp av Natalie Ramsøy og Kari Skrede i Norge.) Stein  Ringen var sekretariatsleder for Levekårsundersøkelsen. Min tidligere student Knud Knudsen ble medforfatter av en sentral delrapport, Utdanning og ulikhet (NOU 1976: 46), som dels var basert på data samlet i Bergen, men ikke minst på livshistoriedataene for tre kohorter av norske menn (født 1921, 1931 og 1941). Store deler av rapporten om utdanning ble skrevet mens jeg var ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford i California i 1974/75. Knut Anton Mork var for øvrig en særdeles begavet assistent for Tor Rødseth.

Men så ble det klart at regjeringen Bratteli ville følge opp forslaget som Per Kleppe hadde fått inn i Arbeiderpartiets arbeidsprogram for Stortings valget i 1969: om å gjennomføre en Maktutredning i Norge  (og som jeg hadde lest om som student ved Johns Hopkins) . Fordi jeg hadde jobbet så mye med maktspørsmål inspirert av Coleman, hadde jeg sterk lyst på denne oppgaven. Via Tormod Hermansens mellomkomst ble det slik. Og forskergruppen for maktutredningen ble oppnevnt av regjeringen Bratteli den 22. september 1972 – den siste beslutning før Bratteli gikk etter folkeavstemningen om EEC  i 1972. De to andre i forskergruppen ble statsviteren Johan P. Olsen i ”Off-adm” i Bergen og økonomen Håvard Alstadheim ved universitetet i Trondheim. Ole Berrefjord var helt vesentlig som vitenskapelig assistent.  James Colemans studier av maktforhold var en viktig inspirasjon for meg, bl.a. i det som ble boken Makt og avmakt (1975).  Den ble også skrevet mens jeg var ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford i California i 1974/75.

Fredrik Engelstad skriver dette om maktutredningen i Norske biografisk leksikon:

” Maktutredningen (1972–82), som ble ledet av Hernes og Johan P. Olsen, ble et pionerarbeid, ikke bare i Norge, men i internasjonal samfunnsvitenskap. Hernes’ eget bidrag til utredningen ble først og fremst videre bidrag til den teoretiske forståelsen av handling og makt i det moderne økonomisk-politiske system. Makt ble forstått mer ut fra institusjoner enn fra personer. Den sentrale tanken tok utgangspunkt i særtrekkene ved ulike sosiale koordineringsformer: markeder, politikk, organisasjoner og forvaltning, og hvordan disse blir sammenfiltret. Ideelt sett skal de utfylle hverandre, men under bestemte betingelser kan de avvike fra sine opprinnelige hensikter – de blir “pervertert”. Slagord som “forhandlingsøkonomi” og “blandingsadministrasjon” henviste til en tilstand der politikken ble farget av økonomiske mekanismer, mens økonomien ikke lenger hadde markedet som domstol, fordi bedriftens overlevelse kunne appelleres til det politiske system. Noe som opprinnelig var et bimotiv, men som vokste seg sterkere etter at Maktutredningen var avsluttet, var den betydning moderne medier har fått for relasjonene mellom samfunnssfærer. Mediene setter en stor del av den politiske dagsorden, dramatiserer og spisser til konflikter og kaster dermed helt nytt lys inn i den politiske prosessen. Maktutredningen ble en kilde til intense kontroverser i norsk samfunnsforskning. På forhånd var feltet preget av positivismestriden, inspirert bl.a. av Hans Skjervheim. Hernes’ maktforståelse, med dens tilknytning til økonomiske modeller, ble av mange oppfattet som en videreføring av positivismen. Fra annet hold ble utredningen kritisert for å ha slagside i retning av “de styrendes” perspektiv, mens avmakten i grupper som stod fjernt fra de styrende, ble oversett. Denne kritikken bør imidlertid ikke stenge for det faktum at Maktutredningen var en dristig beskrivelse av helheten og sammenhengen mellom de ulike samfunnsinstitusjoner og hvordan de virker sammen og mot hverandre.”

For året  1974-75 ble jeg (som antydet over)  invitert til å være  Fellow ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford University (CASBS) , Palo Alto, USA. Jeg var nominert bl.a. av James S. Coleman og James G. March, som for øvrig hadde vært fellows ved senteret i 1956 (Check årstall). Som  ”fellow” der får man en helt unik mulighet til å konsentrere seg om sine sterkeste faglige interesser et akademiskår uten å blir ”forstyrret” av undervisning, veiledning, administrasjon eller annet. (Jeg var der faktisk i 14 måneder) Men en slik frihet forplikter selvsagt også. Det er forventet at man skal ”levere”.  Blant andre fellows i 1974-75 var  Robert K. Merton og Harriet Zuckerman, Aaron Wildavsky og Einar Kringlen fra Norge. Jeg hadde omtrent daglig samtaler med Merton og hans fagfeller ved CASBS – jeg hadde ellers truffet ham allerede som student ved Hopkins, og han var en av James Colemans faglige fedre (Coleman dedikerte Foundations of Social Theory til Merton). Som nevnt ovenfor ble Makt og avmak og Utdanning og Ulikhet skrevet der, men også  Structural Change in Social Processes, (publisert i The American Journal of Sociology i 1976 ). Jeg kom også med i et par komitéer under Social Science Research Council, bl.a. en for ”Western Europe” der Charles S. Maier, Suzanne Berger,  Adam Prezworski og Philippe Schmitter var med.

Under oppholdet ved Center for Advanced Study deltok jeg også på International Political Science Assiociations (IPSAs )verdenskongress i Montreal. Da jeg kom dit, var påmeldingen min ikke registrert, og jeg sto uten hotellrom i en by der alt var overfylt. Stein Rokkan, som jeg traff i foajeen på kongresshotellet, og som var president i IPSA fortalte at han hadde en suite med en svær dobbeltseng, så jeg kunne få bruke den ene halvdelen av den. Jeg slo til, og kan vel rose meg av å være en av de få som har vært i seng med Rokkan. Siden James March var basert ved Stanford, hadde vi, særlig Helga, mye å gjøre med ham. Jeg fulgte også endel seminarer med  økonomene Kenneth Arrow og Michael Spence.

Etter året ved Center for Advanced Study ved Stanford dro jeg tilbake til professoratet i Bergen, der jeg ble inntil er Per Kleppe ba meg bli Statssekretær for ham. Han spurte først mens han var finansminister, men fordi Stein ennå var så liten avslo jeg. Da han spurte igjen som planleggingsminister, svarte jeg ja, og var statssekretær for ham et par år, fra 14.1.1980 -13.10.1981 (se avsnitt om RIKSPOLITIKK). Hovedoppgaven var arbeidet med Langtidsprogrammet, som fikk en annen form og vri. Formelt sett var Planleggingssekretariatet knyttet til Finansdepartementet, der Departementsråd i Finansdepartementet  – Finansråd –  var Eivind Erichsen, mens Arne Øien var sjef for økonomiavdelingen. Den administrative leder for planleggingssekretariatet var ekspedisjonssjef Per Schreiner, som også knyttet til seg mange unge samfunnsforskere – ikke bare økonomer. En av dem som jobbet der en periode, var Terje Rød-Larsen.

Det ble et statsministerskifte midt i perioden, da Odvar Nordli ble etterfulgt av  Gro Harlem Brundtland som dannet sin første regjering  fulgte Odvar Nordli 4.2 1981. Terje Rød-Larsen ble da knyttet til Sissel Rønbeck som ble statsråd for Forbruker og Administrasjonsdepartement, med ansvar bl.a. for ungdomssaker. Det førte bl. a. til en studietur til London, Amsterdam og Paris for å se på årsakene til og håndteringen av ungdomsopptøyer (Fafo hadde laget rapporter om det – ”Natta til 1. mai”, som Terje hadde hatt mye med regien av). Jeg var med som statssekretær i Planleggingssekretariatet – en tur som fikk mye presseomtale (bl.a. pga ”punkebuksa” til Sissel Rønbeck) (avsnitt om Politikk). (Offisielle besøk med Kleppe til Wien og Portugal/ Azorene)

Ved universitetet i Bergen fikk jeg permisjon fra Sosiologisk Institutt for å ble leder av Senter for Forskerutdanning (datoer) – Universitetsdirektør Magne Lerheim var en kraftfull mellommann her. Det var et tverrfaglig senter, dels med en del fast tilknyttete forskere, dels med kurs med deltakere fra hele landet.

Ikke lenge etter at  regjeringen Brundtland gikk avhøsten  1981, ble jeg spurt av Terje Rød-Larsen om å bli forskningsleder ved  Fagbevegelsens senter for dokumentasjon, utredning og forskning  (nå Fafo) som han sammen med Reiulf Steen, Tor Halvorsen og Jan Balstad var i gang med å etablere.  Mange var nok undrende til at jeg tok spranget fra et professorat ut i det store intet som Fafo var. Fafo ble etablert som en stiftelse med Terje dom daglig leder i 1982, jeg  kom på plass i fra nyttår 1983.  Det gjorde beslutningen lettere at Helga og Stein alt hadde flyttet til Thomas Heftyes gate i Oslo  – jeg kjøpte en leilighet i Gabels gate 1, med bl.a. Arne Selvik som partiell leietaker av et rom. Blant de yngre kolleger ved Fafo var Håkon Gundersen, Arvid Fennefoss, Halvor Fauske, Jorunn Fryjordet og Jon Erik Dølvik. Jon Erik hadde jeg truffet før via hans kone, Grete Brochmann, som jeg hadde møtt i sosiologisammenheng i 1981.

Mens jeg var ved Fafo ble jeg også Professor II, først ved Instituttet for Sosiologi UiO (datoer?)  siden hos Ole Berg ved Senter for Helseutdanning (etter at jeg hadde vært helseminister).

Fafo var først lokalisert i bygningen til Jern & Met på Lilletorget, men flyttet senere til Fossveien/Helgesengate, og deretter til Borggata – alltid med Terje Rød larsen som rastløs entreprenør. De første såkalte Fafofestene ble arrangert i Fossveien. To jeg først traff som sivilarbeidere i Helgesens gate var Jon Hippe og Kåre Hagen – de ble senere fast tilknyttet Fafo. Kontakten med dem har bestått gjennom alle år – Jon Hippe er nå daglig leder ved Fafo, og Kåre var den som rekrutterte meg som Professor II ved  BI’s Institutt for Offentlige styringsformer i 2005 etter UNESCO-tiden – der Tom Colbjørnsen var blitt rektor og Guri Hjeltnes var prorektor.

Jeg var gjesteprofessor ved Harvard University 1986-87 og igjen høsten 1990. Aage Bøttger Sørensen, som jeg hadde studert sammen med på Johns Hopkins University, var Instituttbestyrer ved Department of Sociology ved Harvard. Vi hadde holdt tett kontakt i alle år også etter studietiden ved Hopkins. Ved Harvard underviste jeg i sosiologisk teori og modellbygging.  I tillegg til det akademiske, var det mest minnerike telefonen som kom fra Gro Harlem Brundtland  1.11.90 jeg statsråd i to departementer (Se avsnitt om RIKSPOLITIKK).

Fra 1997 til 1999 arbeidet jeg for Norsk Investorforum med IT Fornebu, før jeg i desember 1999 reiste til Paris for å overta stillingen som direktør for International Institute of Educational Planning – et av UNESCOs selvstendige institutter (Se avsnitt om INTERNASJONALT ARBEID)

Kontakten med akademiske miljøer ble vedlikeholdt, ikke minst ved to oppdrag i Danmark. Det ene var å lede en internasjonal gjennomgang av dansk bistandsforskning som resulterte i det danskene kaldte Hernesrapporten: Partnerships at the leading edge: A Danish Vision for Knowledge, Research and Development (The Hernes Rapport, Danida (2001):

“I 2000 gennemførte en international kommission under ledelse af den tidligere norske sundheds- og forskningsminister, Gudmund Hernes, en undersøgelse af den udviklingsforskning, der finansieres af danske bistandsmidler. Som opfølgning på Hernes-kommissionens anbefalinger om større sammenhæng i bistanden bliver der nu lagt mere vægt på, at forskningen er af relevans for bistanden og udviklingen. Det vil bl.a. betyde, at flere forskningsprojekter gennemføres i programsamarbejdslandene.

Forskningssamarbejde mellem Nord og Syd skal tage udgangspunkt i behovene hos partnerne i udviklingslandene og bidrage aktivt til kapacitetsopbygning i disse lande.

Formidling af forskningsresultater skal være et integreret element i alle projekter, og øget åben konkurrence om forskningsmidler skal styrke kvalitet og fremme en øget mangfoldighed af udbydere.

I efteråret 2002 blev der udnævnt et nyt Forskningsråd for Udviklingsforskning, der rådgiver udenrigsministeren om fordelingen af forskningstøtten. (Danidas Årsberetning 2002, s. 59)”

I perioden 1999-2006 (sjekk dato) var jeg medlem av Bestyrelsen i Danmarks Grundforskningsfond oppnevnt av det danske forskningsministerium. Det var et særdeles spennende oppdrag, siden det skulle deles ut om lag 200 millioner kroner hvert år, til sentre for fremragende forskning over hele det akademiske felt fra astrofysikk til molekylærbiologi til musikk , historie og  psykologi.

I perioden 200X-200Y ledet jeg  The International Advisory Panel for  Norface

Siden 2001 har jeg hvert år hatt et måneds  opphold ved Stanford University hvert år siden 2001, fordi min kone Charlotte, har som en del av sin arbeidsavtale at hun skal bruke en måned av året til å holde seg faglig oppdatert. Hun har valgt å dra tilbake til sitt faglige miljø ved Center for Health Policy og The Freeman Spogli Institute for International Studies der vi begge er ”Adjuct Associates” som også gitt meg tilknytning og arbeidsplass samme sted som Charlotte. Men jeg har også beholdt tilknytningen til mitt ”gamle” miljø på Stanford og til Scancor. Inspirert av Charlotte fikk jeg en likende avtale med Fafo da jeg begynte å jobbe der i 2006 etter at jeg sluttet i UNESCO.

Det har selvsagt vært en stor glede å kunne jobbe med forskning igjen etter utløpet av min funksjonstid ved UNESCO ved årsskiftet 2005/2006.  Jon Hippe tok kontakt da jeg nærmet meg slutten av UNESCO-tjenesten og tilbød en jobb som forsker ved Fafo. Litt senere fikk jeg et tilbud fra Kåre Hagen og Institutt for Offentlige Styringsformer ved Handelshøyskolen BI om en professor II-stilling. Dermed har jeg fått muligheten til både å forske og undervise igjen – det siste er spennende siden jeg hadde vært borte fra studenter i så mange år – fra høsten 1990.

Både gamle kolleger og nye har vært stimulerende i denne perioden. Ved Fafo Jon Hippe, Per Kleppe, Jon Erik Dølvik, Tone Fløtten, Heidi Gautun og Hanne  Kavli, ved BI ved siden av Kåre Hagen også bl.a.. Jørgen Randers (jeg hadde sittet i styret for BI i årene XXXX-XXXY mens Jørgen var rektor) og Kjell Eliassen (som jeg først hadde truffet da han var student i Bergen) .