Simensen, Jarle
Mar 13th, 2011 by Charlotte Haug
Jarle skriver:
Jeg møtte Gudmund da han kom fossende til Oslo i første halvdel av 1960-tallet og straks produserte, på vegner av “Fritt Forum, Arbeiderbevegelsens Studenforbund” et visjonært program for den sosialdemokratiske fremtid, ”Strategi for sosialisme”. Jeg fikk lese og kommentere utkast. Med min bakgrunn i studentorganisasjoner etc. og med fire års forsprang i studiet, betraktet han meg i følge eget utsagn som “elderly statesman”, noe jeg siden har forsøkte å leve opp til.
- Til blivende historiker å være var jeg lovlig sterkt interessert i de generaliserende samfunnsvitenskapene og beundret mange sosiologer. Som innledning til min hovedoppgave om britisk kolonistyre i Nord-Nigeria var jeg uvøren nok til å lage et teorikapittel (om forskjellen på politikk og administrasjon!). Gudmund leste og skrev: “God sosiologi Jarle”. Magne Skodvin som var min veileder (og Gudmunds lærer fra Trondheim) var av en annen mening: “Unødvendig”. Og der ligger kapitlet fortsatt i skuffen.
- Siden skiltes våre veier da vi flyttet til Trondheim for en 25 års periode, men Gudmund var på jevnlige besøk i sin hjemby. Hva han neppe vet, er at han under et slikt besøk ble den utløsende årsak til at jeg krysset Rubicon og meldte meg inn i partiet hans. Gudmunds robuste argument var at en borger burde være medlem av et parti, og hadde man ikke noe spontant valg, burde man ta det man var minst uenig med.
- Ved et senere besøk, med ekvilibristisk håndtering av den da så nye overhead-teknikken, beviste han at det norske samfunnet bestod av differensierte sosiale grupper og ikke kunne fanges inn i vedtatt klasseanalyse. Ganske dristig foran 1970-tallets aktivistiske studenter.
- Én gang har jeg opplevd Gudmund som tverr: Jeg hadde fått han til å holde et foredrag på en nordisk metodekonferanse for historie om utdanning i maktperspektiv. Glimrende. Men manus til den publikasjonen fra konferansen som jeg redigerte, ble langt, nærmere 40 sider. Jeg spurte da pent om han kunne skjære det ned til det halve og fikk et kort svar fra Bergen: “Nei, Jarle”.
- Gudmund skrev seg inn i universitetshistorien da han kom tilbake fra John Hopkins og presenterte sin kronikk i Dagbladet om hva det norske universitetssystemet trengte å lære. Dermed fikk han sjansen. Sett fra Trondheim opplevde jeg som prorektor ved universitetet Gudmund som handlekraftig statsråd. Strukturdebatten om forholdet mellom de ulike institusjonene og de tre rektorene varte og gikk, og NTH hadde i 1994-95 kommet langt med sin aksjon for fristilling, tilbake til status som Norges Tekniske Høyskole. Saken kunne vippet i Stortinget, der både LO og distriktsinteresser gjorde seg gjeldende. Min holdning var den burkeanske: “Institutions grow, they are not made”, Universitetet i Trondheim ville gå seg til. Men Gudmund hogde av den gordiske knuten, NTNU ble skapt – og det har vist seg at han gjorde rett. Dette var eksempel på vellykket sosial ingeniørkunst. Derimot tegnet han i en Stortingsmelding opp et sant tempel av et system med nasjonale og lokale forskerakademier, illustrert med søyler og bærebjelker, som jeg mente ville bli en flopp, og denne gang var det jeg som fikk rett.
- Ikke alle statsråder har sans for gregoriansk musikk. Men Gudmund kom til Universitetet i Trondheim med såmidler, kr. 100 000, og resultatet ble etter hvert et senter og to professorat som fortsatt består. Det bør klinge med som bakgrunnsmusikk under jubileet.
Studentermiljøet ved UiO i begynnelsen av 1960-årene tilbød det meste. Vilkle du snakke med noen som sa fandenivoldsk rare ting, som på en gang kunne tirre og avvæpne – ja, så var det bare å ta en prat med Einar Førde. Ville du høre på noen som flott og formfullendt kunne formulere et nytt synspunkt kunne du sette deg nær Hans Fredrik Dahl. Ville du få en begrunnelse for at det ikke var noen motsetning mellom sosialisme og sosialøkonomi – dette var lenge før nyliberalismens tid! – var det bare å utfordre Hilde Bojer.
Men ville du ha vett, forstand og klokskap, da var Jarle Simensen mannen. Han hadde i overflod det hos oss yngre var mangelfullt utviklet (noen vil si varig svekket): dømmekraft.
Så da jeg hadde skrevet et innledningskapitel til “Strategi for sosialisme” og fått stablet inn det som var gangbar studenterlingo om demokratisk sosialisme – ja, da hadde jeg vett nok til å legge verket fram for den som hadde vettet – altså Jarle. Der jeg allerede var infisert av sosiologesisk og hadde lagt vekt på det politisk røde, der hadde han rødblyanten. Så tydelig, men vennlig; høflig, men bestemt fikk han utkastet til å likne på noe som heter norsk. Alle forslag fortonte seg som en kombinasjon av forenklinger og forbedringer – og han formidlet på en måte som gjorde at det fortonte seg som umiddelbart rett å godta alt. Vi kjente hverandre før det. Men fra da av ble det vennskap. Og jeg hadde lært dette: Når du ser noe han selv har signert, bør det leses!