Hagtvet, Bernt
Mar 22nd, 2011 by Charlotte Haug
Bernt skriver:
Gudmund traff jeg nok første gang i Bergen i 72-75. Jeg husker jeg kom forbi hans kontor i Christiesgate. Han skjønte det var noe galt. Jeg fortalte ham at kjæresten pga elendig dømmekraft hadde gjort slutt. Så viste han seg fra en flott side. Vi satt sammen lenge og snakket om kjærlighetens vesen og sånt og jeg forlot ham oppløftet og klokere og mindre forsmådd.
Andre gang jeg husker godt var mens han satt som sekretær i regjeringen. Det må ha vært høsten 81. Han inviterte meg til å holde foredrag for regjeringen i Regjeringsbygget om vår nylig utgitte bok om høyrebølgen (vi måtte flytte oss, sa Berggrav, fordi regjeringen da gled over fra å være regjering til å bli partiforsamling. Wow!) Det ble en fin seanse med masse kommentarer fra bl.a. vismenn som Thv. Stoltenberg og Voss’ Arne Nilsen. 30 minutter på maktens tinder… Ingen skandale.
Tredje gang som bør minnes er da han beordret meg til Kleppes kontor tidlig om morgenen for å få et utkast til avhandlingen jeg skulle skrive. Dette er den sk Aarebrot-metoden: avhandling pr. revolver. Jeg stilte pliktskyldigst, men hemninger, massiv selvkritikk mm. gjorde at jeg aldri ble ferdig. Men takket være et gigantisk fall i standardene er jeg der jeg er nå.
Tiden i Hernes-utvalget representer en særlig glede. Det får vi ta til desserten. Historien om min forelesning for departementet i Gudmunds tenkestund (om Weimar-republikkens fall) får vi ta til nachspielet.
Ja, jeg skal gjerne ta til meg at det var jeg som introduserte Bernt til kjærlighetens innerste vesen og tok han opp – til maktens høyeste tinder. På et vis virket han mere hjemmevant med det siste enn med det første – det falt ham helt naturlig å dosere for Kongens Råd, mens han udi kjærligheten virket noe mer rådløs. Og som sagt, når det gjelder havet, døden og kjærligheten, kan jeg godt opptre som “elder statesman” – og Bernt svarte ikke med ropet “Hernes må fjernes”. Tross alt er jeg litt eldre en Bernt og har derfor litt mer etterpåklokskap å trekke veksler på.
Det var vel som sekretær i Hernes-utvalget som skulle se på universitetenes og høyskolenes fremtid at Bernt kom det nærmeste han noen gang er kommet til ansvarligheten: Han måtte mer og mindre stå på og forsvare det som andre hadde sagt! Det er ikke en lett øvelse, særlig ikke for en intellektuell fribytter som elsker å kaste sine motstandere rundt med verbal jiu-jitsu. Av og til har man inntrykk av at det ikke er Bernt som finner formuleringene, men at de finner ham og bruker ham som en retorisk polstergeist .
Bernts styrke som universitetslærer er dette: Han er en person som kan inspirere selv steiner – og få dem til å gløde som lava. Kanskje det – pluss et ustoppelig akademisk entreprenørskap og gleden over de ustyrlig formuleringer, det er Bernt.
Jeg håper han vil legge sin Mussolini-parodi ut på uTube og at en lenke kan komme her.