Gudmund Hernes: Første 70 år

(Se også Tom Colbjørnsens hilsen til Gudmund her på nettsiden:)

Jeg var for en del år siden til stede under et foredrag med nobelprisvinner i økonomi, Robert Solow. Han ble presentert av en tidligere student som rostesin gamle lærer opp i skyene, hvorpå Solow svarte da han entret podiet:
”I just had the feeling I attended my own funeral!”
Det er definitivt ikke min hensikt å sette verken jubilanten eller forsamlingen i begravelsesstemning.
Allikevel er det ikke til å unngå at jeg først som student av, og senere somkollega med jubilanten, har latt meg både inspirere og imponere av alt han harfått og fortsatt får til. Innlegget vil derfor måtte preges av en ikke ubetydeligbeundring!
Jeg føler meg imidlertid trygg på at jeg deler dette med de tilstedeværende, og derfor ikke vil skape begravelsesstemning, men heller bidra til en velfortjentfeiring av en jubilant som uten tvil både har vært, og fortsatt er, et egetkraftverk i norsk samfunnsforskning og samfunnsliv.
Her vil jeg konsentrere meg om samfunnsforskeren, som er det området jegkjenner jubilanten best fra. Jeg kan for øvrig ikke motstå fristelsen til å leggetil at jeg alltid har ment at Gudmunds politiske periode representerte ”wasteof talent”. Ikke fordi han var en dårlig politiker, langt der i fra, men fordihan da ikke fikk brukt sin formidable og ekstraordinære kapasitet somsamfunnsforsker fullt ut. Alternativkostnaden for samfunnsvitenskapen vedat jubilanten ble politiker var formidabel. Her må Gro Harlem Brundtland ta et stort ansvar!
Men nok om det. Skulle jeg karakterisere Gudmund som samfunnsforsker,må det være med begrepet intellektuell entreprenør. Han er for opptatt avå få ting gjort, og få satt sine tanker ut i livet, til bare å bli kalt intellektuell itradisjonell forstand. Samtidig er han alt for preget av teoretisk nysgjerrighet tilbare å bli kalt entreprenør.
Knud Knudsen har en gang sagt at nostalgi er noe man får mer sans formed årene. Med all mulig respekt for de utmerkete notatene Gudmund harprodusert ved FAFO de senere år, er det derfor naturlig for meg å konsentreremeg om hans bidrag fra det forrige århundre. Det høres ut som veldig lengesiden. Tidsangivelsen kan forlede noen til å tro at hans arbeider nå kun harhistorisk interesse. Tvert i mot: Min hovedtese er at Gudmund lå langt forut forsin tid i norsk samfunnsforskning. Det faglige programmet han brakte med segmøtte betydelig motstand da han kom hjem fra USA på begynnelsen av 1970 –tallet. Nå er det imidlertid i ferd med å få fullt gjennomslag. Men mer om dettesiden.

ENTREPRENØREN
Som entreprenører flest er Gudmund kjennetegnet av fire forhold:Nysgjerrighet, stor arbeidskapasitet (eller som Petter Northug kanskje villesagt: han har stor motor!), artisteri og nyskaping!
Nysgjerrighet
For å begynne med nysgjerrigheten: Jubilanten er voldsomt tiltrukket av detnye, det uforklarte, og av å problematisere det tilsynelatende opplagte. Dettegår sammen med stor fantasi til å finne alternative og kreative forklaringer.For eksempel er det ikke mange sosiologer som ville latt seg pirre av statistikksom viser at kvinner får flere vepsestikk enn menn, og i tillegg bruke det somutgangspunkt for å utvikle sosiologiske forklaringer om hvorfor, slik han gjør iartikkelen ”Real Virtuality”.
En av Gudmunds viktigste lærere under doktorgradsstudiene på JohnHopkins University i USA, Arthur Stinchcombe, har formulert betydningen avnysgjerrighet og fantasi I vitenskapelig arbeid på følgende vis. ”A student whohas difficulty thinking of at least three sensible explanations for any correlationthat he is seriously interested in should probably choose another profession”!
Ut fra det er det ingen tvil om at jubilanten fant en riktig karrierevei! Hankunne imidlertid ikke nøye seg med tre alternative forklaringer – det må femtil! Prinsippet formulerte han blant annet i en av sine faste artikler i ØkonomiskRapport på 1980-tallet. Det fikk navnet ”Rekesmørbrødtesten”: Enhver forskermed respekt for seg selv må ha nok teoretisk fantasi til å kunne formulere femalternative forklaringer på hvorfor rekesmørbrødene alltid forsvinner først fra
fatet!
Arbeidsinnsats
Knud har allerede gitt et innblikk i arbeidsinnsatsen og utholdenheten.
I en viss fase av livet var John Travolta en viktig rollemodell for jubilanten.Skulle man først velge en modell fra underholdningsverdenen vil jeg heller sagtBruce Springsteen, hvor trykket holdes oppe time etter time på konsert etterkonsert, og energien tilsynelatende aldri tar slutt.
Arbeidsetikken kom tydelig til uttrykk en gang det skulle fastsettes et møte.Deltakerne satt med sine almanakker rundt bordet, og Gudmund foreslo åmøtes neste torsdag. En av deltakerne fant det nødvendig å minne om at nestetorsdag var Kristi Himmelfartsdag. ”Det er kirkens problem”, kom det kjaptfra jubilanten. Det må kunne kalles paradoksalt at dette ble uttalt av landetsfremtidige kirkeminister! For øvrig: Møtet ble holdt på Kristi Himmelfartsdag.
Artisteri
Entreprenører har mye av kunstneren i seg. Det gjelder også Gudmund. Ensjelden formuleringskunst gjør innsiktene ikke bare substansielt viktige, menogså vakre! Koplingen av substans og skrivekunst kunne i sine beste øyeblikkgi jubilanten forføreriske egenskaper. Det ga formidlingen en veldig kraft.Min personlige favoritt er sammenligningen av det nyklassiske økonomiskeparadigmet med en gotisk katedral, formulert i artikkelen ”Mot en institusjonelløkonomi” fra 1978. Eller utlegningen av logikken i den hypotetisk – deduktivemetode som en Agatha Christie – roman, der en teori styrkes ved systematiskå teste den mot konkurrerende teorier, på samme måte som nettet snører segsammen rundt forbryteren ettersom alternative mistenkte sjekkes ut av saken.
Nyskaping
Jubilanten kom hjem fra studier i USA på slutten av 1960 – tallet, utrustetog inspirert av en analytisk sosiologi som særlig var inspirert av ArthurStinchcombe og James Coleman. Målet var å utvikle redskaper for å tilføresamfunnet empirisk basert selvinnsikt på områder som ulikhet, levekårog maktforhold – sentrale forhold i datidens samfunnsdebatt. Dette harkjennetegnet hans arbeider siden: De har ikke bare hatt empirisk relevans; de går rett inn i tidsaktuelle debatter.
Inspirasjon hentes fra mange samfunnsfag, blant annet økonomisk teori.Det viktige var om teoriene ga innsikt, ikke hvilket fag de var hentet fra. Nyekvantitative metoder ble tatt i bruk, slik vi nettopp har fått det demonstrerti Knuds gjennomgang av ”Utdanning og ulikhet”. Rundt dette miljøet vokstedet som ble kalt Bergens – sosiologien frem. Den skapte debatt og motstand idet norske miljøet – både for ”leflingen” med økonomisk tankegods, bruk avformelle modeller, og kvantitative metoder. Debatten og striden motiverte –vi som jobbet sammen med Gudmund hadde utvilsomt opplevelsen av å værepå en viktig ”mission” – ikke bare for å utvikle en ny type samfunnsvitenskap,men også for å fremskaffe kunnskap som ville bringe samfunnet framover. SomHaakon Like kanskje ville sagt: Bergens – sosiologien var pokker ingen søndags -skole! Til gjengjeld ble det utrettet svært mye!
Dette bringer meg over til jubilantens rolle og bidrag som intellektuell.

FAGPERSONEN
Samfunnsforskningen, og særlig sosiologien i Norge, var på 1990 – talletdominert av ”grand theories” om modenitet, senmodernitet og post –modernitet. Fortellinger med et betydelig anekdotisk innslag, og delvisi skjønnlitterær form, ble holdt fram som mønster for empirisk arbeid.Rundt årtusenskiftet kom det imidlertid en reaksjon i form av såkaltanalytisk sosiologi. Denne tilnærmingen, slik den for eksempel presenteresi Peter Hedstrøm og Peter Bearmans ”The Oxford Handbook of AnalyticalSociology”, representerer en gjenopptakelse og videreutvikling av dentilnærmingen Gudmund brakte inn i norsk samfunnsforskning allerede påbegynnelsen av 1970 – tallet. Da Peter Hedstrøm og Richard Swedberg lanserteantologien ”Social Mechanisms: An Analytical Approach to Social Theory” påslutten av 1990 – tallet, var det derfor naturlig at jubilanten ble representerti boken, og da med et nytt arbeid, den tidligere omtalte artikkelen RealVirtuality.
Igjen er det fristende å skyte inn en parentes: Artikkelen ble skrevetmens Gudmund var statsråd, og stod mitt i arbeidet med å reformeredet norske utdanningssystemet fra topp til bunn. Han har tidligere i enartikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning uttalt seg rosende om arbeidenetil ”Gullaldergenerasjonen” i norsk sosiologi på 1960 – tallet, inklusive SverreLysgaards analyse av ”Arbeiderkollektivet”. Han kan imidlertid umulig ha tatt inn over seg Lysgaards advarsel om hva slags sosiale sanksjoner som venter ensom bryter akkorden!
Mekanismer
Analytisk sosiologi er enkelt sagt en jakt på mekanismer som kan forklaresosiale hendelser. Den representerer en videreføring av Robert Merton’sprogram for å utvikle ”theories of middle range”. I den nevnte artikkelen ”RealVirtuality” formulerte jubilanten det slik: “It is … the combination of elements– actor assumptions, structure assumptions, and how they create a logicaldynamic – which distinguishes a social mechanism”. Hvis dette lyder kjent, såer det fordi det er som et ekko fra Gudmunds skrifter på 1970- og 80 – tallet,selv om han på den tiden kalte sosiale mekanismer for logiske strukturer. Iarbeider som ”The Logic of Functional Analysis”, og ”Structural Change in SocialProcesses”, ble det identifisert sosiale mekanismer som gikk på tvers av ulikefagområder, blant annet ved å vise at Marx sin historieteori hadde sammelogiske struktur som teorien om økologisk suksesjon. Samtidig ble tilnærmingenbrukt til egen teoriutvikling , blant annet om maktforhold i boken ”Maktog avmakt”, en bok som typisk nok først nå er blitt hedret som et av norsksosiologis viktigste bidrag.
På 1970 – tallet fantes det internasjonale forskere som var i ferd med å gi oppmaktbegrepet. Det ble brukt på så mange forskjellige måter at for eksempel enav verdens ledende organisasjonsforskere, James March ved Stanford, menteman skulle slutte å bruke det. Med sin maktmodell viste imidlertid Gudmund en vei ut av uføret. Ulike sider ved ikke bare makt, men også avmakt, blepresisert og kjedet sammen i en oversiktelig modell. Ved å variere aktør- ogstrukturforutsetningene i modellen ble det system i mangfoldet. Dermed varmaktbegrepet, som utvilsomt er et av samfunnsvitenskapens viktigste, reddetut av begrepsvirvaret.
I en av jubilantens ”Hvorfor alt går galt” – bøker refereres Gro HarlemBruntlands lov: Alt henger sammen med alt. Mange forskere mener atdet er langt mer komplisert enn som så! Resultatet har blitt en masseugjennomtrengelig teoretisering. Mens samfunnsforskning er til for å gifolk oversikt og innsikt i sosiale forhold, har mye av den i stedet bidratttil det motsatte, og gjort verden enten unødig komplisert gjennom ullenteoretisering, eller ved å rendyrke metoder som ikke bidrar til annet enn åframskaffe mer presise estimater på tredjedesimalen. Her har jubilanten ståttfor en befriende motsatt strategi: Mottoet har vært ”A little bit of theory goes a long way”! ”Standplassen bestemmer standpunktet” oppsummererfor eksempel mye av essensen i strukturelt orientert sosiologi i tre ord. For samfunnsforskere er metoder til for å opplyse sosiale forhold, ikke for å blidyrket i seg selv.
Det fortelles om en doktorand i økonomi som disputerte for doktorgraden.Han ble spurt av opponenten om hans arbeid, full av elegante matematiskemodeller som det var, i det hele tatt hadde noen slags relevans for samfunnet.Etter å ha tenkt seg om sa han: ”Nei, det er vel ikke så relevant, men det erkonsistent”. Det er vel unødvendig å legge til at vedkommende ikke hadde hattGudmund som veileder.
Empirisk arbeid.
Gudmund har alltid vist stor utålmodighet over rene begrepseksersiser som ikke blir noe mer enn nettopp det. De polemiske nålestikkene mot den typensosiologi kunne være ganske nådeløse. I en av bøkene om ”Hvorfor alt gårgalt”, jeg tror det var i den første, er det en gjennomgang av viktige loveri ulike samfunnsfag – økonomi, statsvitenskap og sosiologi. Økonomi ogstatsvitenskap slipper fra det med æren rimelig i behold ved å få gjengitt enrekke poengterte innsikter. Sosiologien er derimot representert med bare enlov: ”Noen gjør det sånn, mens andre gjør det sånn”!
I sitt empiriske arbeid har jubilanten alltid vist stor fantasi i valg avstudieobjekter. I arbeidet ”Real Virtuality” brukes som nevnt det faktum avkvinner er overrepresentert i statistikken for vepsestikk som utgangspunkt forå lansere alternative teorier. Riktignok nøyer han seg i denne artikkelen med ålansere bare fire alternative forklaringer, og ikke fem, slik han hadde for vane iyngre år. Det kan kanskje tyde på at den teoretiske fantasien er blitt dårligeremed årene. Selv heller jeg til at årsaken er at artikkelen ble skrevet mens hanvar statsråd!
Klasseprosjektet
I denne forbindelse er det naturlig å nevne den analysen av samfunnsklassenesom Gudmund tok initiativet til på 1980 – tallet. Prosjektet startet somsamarbeid mellom jubilanten, Knud Knudsen og undertegnede. I en senere faseble også Gunn Birkelund koplet til prosjektet.

a. Utgangspunktet var den såkalte unnlatelsesynden – kritikken motMaktutredningen for å mangle en marxistisk klasseanalyse. Detville ikke Gudmund ha sittende på seg.

b. Men skulle marxismen og samfunnsklassene først undersøkes,skulle det gjøre gjennom grundig empirisk arbeid, med detnyeste av statistiske metoder. Utgangspunktet var igjen inspirertav Stinchcombe, og hans uttalelse om at “The only interestingthing about Marxist theory is whether or not it is true.” En sliktilnærming til selveste Marx var ikke måten å få venner for livet påi norsk sosiologi på tidlig 1980 – tall.

c. Igjen var det en amerikansk samfunnsforsker som gautgangspunktet.

i. Erik Olin Wright lanserte en klasseteori med utbyttingsom den viktigste mekanismen. Tankegangen var i utgangspunktet velkjent for alle som hadde gått påstudiesirkel i marxisme. Eiendomsrett og kontroll overproduksjonsmidler gjør det mulig å dominere andre, og derved berike seg på deres arbeid. Slik kunne de herskendeklasser tilrane seg uforholdsmessige levekårsfordeler.

ii.Wrights bidrag lå i å ta denne noe fasepregeteformuleringen et skritt videre, og omsette den i presisehypoteser om sammenhengen mellom klasseposisjon oginntektsforskjeller. Hypotesene ble så testet på survey –data ved hjelp av multippel regresjon og andre avansertekvantitative metoder. Tilnærmingen ble av enkelte kaltfor ”regresjonsmarxisme”. Betegnelsen var ikke ment somet kompliment!. I Bergens – miljøet skapte tilnærmingenimidlertid stor begeistring, og var til stor inspirasjon.

d. Spørsmålet vi stilte var i tråd med Wrights analyse: Kanklassetilhørighet, forstått som muligheten til å utøve makt ogmyndighet over andre i arbeidslivet, og dermed utbytte dem,forklare levekårsforskjeller?

i. Dette var Ikke et spørsmål om det fantes ulikhet, men hvasom kunne forklare den.

ii.Prosjektet kunne ses på som en videreføringav ”Utdanning og ulikhet”. Klasse ble brakt inn i den typenmodeller Knud nettopp har vist oss, fordi det hadde vokstfram en skepsis til at yrkesstatus ikke fanget alle årsaker tilulikhet.

iii.Spørsmålene vi stilte var: Hvor mye forklarer en persons klassetilhørighet av vedkommendes inntekt,stemmegivning og klassebevissthet, sammenlignet medutdanning, kjønn, og markedsintereser, for eksempelposisjon i boligmarkedet? For eksempel: Hva betyr mest forhvordan man stemmer ved valg – å eie en bedrift, eller eie sin egen bolig?

1. Vi startet med analyser av levekårsdata, og publiserteresultatene i boken ”Klasssestruktur og klasseskiller”

2. Senere videreførte vi arbeidet med spesialinnsamletedata, og ga ut boken Klassesamfunnet på hell.

3. Enkelt sagt fant vi at klasse viste seg å være viktigerepå noen områder enn andre. Det forklarte mer avinntektsforskjeller enn stemmegivning. På en delområder syntes også klasse å få mindre betydning –derav boknavnet ”Klassesamfunnet på hell”. Og forå komme tilbake til eksempelet nevnt over: Å eie sinegen bolig betydde langt mer enn vi hadde ventet oss.

iv.Den overordnete konklusjonen var at marxistiskklasseanalyse overdrev samfunnsklassenes betydning forulikhet og livsstil. Poenget var ikke at ulikheten haddeforsvunnet, men at sosiologene måtte bruke andremomenter dels i tillegg til, og dels oms alternativ til klassefor å forstå den.

v.Sett i etterpåklokskapens lys kan vi si at klasseanalysenI utgangspunktet var tro mot prinsippene i analytisksosiologi.1. Vi så på klasse som en mekanisme som kunne forklareulikhet, og gjorde det til et empirisk spørsmål om såvar tilfellet.2. Derimot var vår teori om hva slags aktør- ogstrukturforutsetninger som skaper utbytting iarbeidslivet, og hvordan dette i sin tur ga opphav tilen sosial dynamikk som skapte ulikheter i levekår,utydelig beskrevet. Analysen beskrev sammenhengermellom personers kjennetegn og sosiale posisjonpå den ene siden, og deres levekår på den annen,noe som i seg selv var interessant. Den ga imidlertidikke særlig presise innsikter i hvilke mekanismer somgenererte disse. Men jeg mener allikevel at vi skal ha for forsøket!

AVSLUTNING
Det er på tide å runde av.
Det må være en glede for jubilanten å se at den formen for analytisksosiologi som han selv stod som eksponent for allerede på 1970- og 80 –tallet, og som da møtte betydelig motstand i Norge, nå omsider er i ferdmed å bli en dominerende trend ikke bare i internasjonal sosiologi, menogså her til lands.
Vi ser derfor fram til nye bidrag fra hans hånd i årene fremover. Alt tyderpå at den intellektuelle entreprenøren vil fortsette å være i full vigør.
Skjønt intellektuell entreprenør – det låter som en ”contradiction interms”! Entreprenører hevdes jo å bli entreprenører nettopp fordide ikke er intellektuelle. De får ting gjort, for de kjører seg ikke fasti grublerier. De handler ut fra magefølelse og intuisjon, heller ennintellektuell refleksjon.
Den innvendingen tror jeg vi kan ha et avslappet forhold til. For kjennerjeg Gudmund rett, har han allerede tenkt ut fem alternative forklaringerpå hvorfor intellektuelt entreprenørskap er mulig!
Gratulerer med dagen!