Forr, Gudleiv
Mar 13th, 2011 by Charlotte Haug
Gudleiv skriver:
Jeg har minner om Gudmund fra 60-åra på Blindern. Jeg husker egentig ikke når vi ble kjent. Men jeg husker godt ganglaget hans når han stormet fra SV-bygningen til Frederikke. Han virket veldig målbevisst, og tullet ikke bort tida med å snakke om fotball, friidrett og skøyter med folk som Einar Førde, Nils Arne Eggen og Arne Treholt, slik jeg gjorde. 
Det er mulig våre veier krysset hverandre under arbeid med kandidatystyrer til DNS, men jeg er usikker på det. Jeg var jo med i Studentvenstrelaget mens han var i A-stud, der han også var formann et semester.
Det gikk rykter om hans intelligens og arbeidskapasitet. Ingjald Ørbeck Sørheim fortalte meg en gang tidlig på 1970-tallet om hvordan Gudmunds doktoravhandling ble til: Han kom til Johns Hopkins, ble lukket ned i et arkivrom i begynnelsen av første semester og ble lukket ut igjen etter et par-tre semestere med avhandlingen klar. Sannhetsgehalten er vel heller tvilsom, og heller ikke en del av Gudmunds fortelling om seg selv. Men den en er talende.
Derimot er det helt sant at Gudmund i sin tid postulerte at det var mulig å ta statsvitenskap grunnfag ved å lese et par semestre side 2 i Dagbladet. Den bemerkningen åpnet mine øyne for at han ikke bare var intelligent, men også klok.
Maktutredningen ble kanskje den viktigste inspirasjonskilden for meg fra hans hånd. Siden ble det utallige samtaler om politikk og vitenskap helt fram til min siste dag som journalist, og etterpå.
I 2006 var Gudmund årets “Stiklestad-profil”, og jeg intervjuet ham der. Det ser ut for meg at hans møte med Stiklestad for fem år siden ble starten på en vandring i barndommens rike, tilbake til røttene. Han snakket mye om morfaren fra Verdal, snekkerbua hans med de særegne luktene av tørt trevirke og lim fra limpotta på ovnen, men også om somrene på Okkenhaug der han vandret blant lys levende trønderske kunstnere som bonden selv, Paul Okkenhaug og Jakob Weidemann. Senere ble det jo flere besøk på Frosta, der dere besøkte tingstedet og der han fikk bevissthet om at Hernes-navnet har sin opprinnelse der. 
Jeg tenkte at bildet av Gudmund og oss andre ved tuntreet på den gamle prestegården på Ytterøya kan illustrere Gudmunds nyvakte interesse for de urtrønderske sider ved ham.
På bildet fra Ytterøya er jeg usikker på om det er Gudleiv som står ved siden av tuntreet eller om det er Gudleiv som er tuntreet. For han forener jo som journalist og forfatter på enestående vis røttene langt nedover og bakover, blikket for det som skyter seg oppover og framover – og selvsagt med forgreninger ut til alle sider. Gudleiv kan jo skrive om alt, sette det i perspektiv og bedømme hvordan det hele vil falle ut i årene som kommer.
Som kommentator har han, slik en god journalist skal, lagt seg ut med alle. Han har også skrevet ting om mine ikke-apostoliske gjerninger ting som jeg ikke klippet ut og sendte til tantene i Trondheim. Det han skrev kunne ikke bortforklares som gammel motsetning mellom by og land, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag – altså mellom Inderøya og Trondheim. Det kunne slumpe til å være sant. Nå nøyer jeg meg med å håpe på at historikerne ikke vil bruke alt han har skrevet som kildemateriale.
I tilbakeblikk er kanskje det mest slående alle de tema vi har feiet over i alle disse siste halvt hundre årene – alt fra Håkon Lies egenskaper til Schwartzeneggers utsikter . På mange vis har vår relasjon vært det man kunne kalle et ”tomannsseminar”: det har alltid vært lett å følge den enes innfall med et annet og gjennom sparring utvikle innsikter ingen av oss hadde før vi startet.
Det gode er at det bare fortsetter. Gudleiv er en av dem jeg har mest usnakket med!
Kanskje han kan fortelle noe mer her både om kontaktene han har hatt med akademikerne – og med politikerne?