Skoie, Hans
Mar 21st, 2011 by Charlotte Haug
Hans skriver:
Jeg møtte Gudmund for første gang i Studentersamfundet i Oslo i jubileumssemesteret 1963. Gudmund var i godt lune og gikk rett på jomfrutalen. Den konsentrerte seg helt og holdent om selbustrikkingens innovative potensial og dens betydning for bygda Selbu og distriktene der omkring, ja, sogar hele Trøndelag. Hans poeng ble understreket ved framvisning av diverse strikkeprodukter som seg hør og bør. For meg var det derfor spesielt hyggelig at Gudmund trakk dette frem også i sitt formidable foredrag i Litteraturhuset forrige lørdag. Et nytt par selbustrømper ble riktignok vist fram av hans undervisningsassistent ved siste anledning, men vi tillater oss likevel å overrekke et par slike innovasjoner også den 26. til minne om denne skjellsettende kontinuitet.
Etter jomfrutalen varte det ikke lenge før det strømmet et vell av artikler og forskningsarbeider om levekår og makt i kongeriket ut av Gudmund. Bak lå ofte øvelsessesjoner i Hemsedal ispedd matematisk orienterte amerikanske professorer. Tempoet ble høyt – det kunne gå på helsa løs. Derfor er jeg i ettertid glad for våre fjellturer på 60- og 70-tallet. Kanskje bidro de også litt til at Gudmund ervervet seg hytte på Ustaoset som del av sin livsstil.
Ja, Hans holdt vel også en periode til huse på Blindern Studenterhjem. Og han var et retorisk råskinn, både i Realistforeningen og på Studenttinget, der jeg var representant et semester. Han behersket både sakene – og dagsordendebattene! I tillegg var det halvlitere i Dovrehallen og Fiskekabareter på nachspiel i U11 etter møter i Studentersamfunnet.
Vi holdt sammen også etter at jeg kom tilbake fra USA. Stein og Mathilde var jevnaldrende. Og som Hans forteller: Noen år hadde vi en fast uke med fjelltur på Hardangervidda – spesielt husker jeg en strålende tur rundt Hardangerjøkelen, med sol og strie elver. Og rømmegrøt på Prestholtsetera.
Og så tilbrakte vi noen sommere i Mandal – en gang bodde vi i Gustav Vigelands barndomshjem. Der var ennå et treskrin som Vigeland hadde skåret. Og det var på en utflukt der at Stein fanget sin første fisk!
Hans var den som senere formidlet en kontakt til Reidar og Nina Haavie – Reidar hadde jeg jo truffet som student: han var på mange måter den som pådrivende student institusjonaliserte norsk sosiologi rett etter krigen. Reidar og Nina hadde leiet et fantastisk sørlands fiskerhus, og der ble det noen strålende dager igjen !
En periode var jeg nærmest fast gjest i Majorstuveien 33B – hadde nærmest mitt eget rom, og forsynte meg grovt av grovbakst og hjemmelaget syltetøy. Lisbeth var alltid raus – også ved de mange middager, med ovnsbakte kastanjer og assorterte venner, som Ulf Torgersen – original og rar. Og ellers med tre døtre i fri utfoldelse på ulike instrumenter – det var vel omtrent slik det var hjemme hos familien Johann Sebastian Bach.
Hans og Utredningsinstituttet huset også sekretariatet for Hernesutvalget – og han hjalp mye til med argumenter for ”Med viten og vilje”. Men som politiker har jeg jo hatt mange venner som motstandere. Og Hans var tvert i mot den løsningen som ble valgt da forskningsrådene ble samlet til ett rike i NFR i 1993 ved sammenslåing av de fem tidligere forskningsrådene Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (opprettet 1946), Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (1949), Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (1949), Norges fiskeriforskningsråd (1972) og Norges råd for anvendt samfunnsforskning (1987).
Hans har vel skrevet og talt mer mot denne fusjonen enn noen annen. Men hva er et vennskap som ikke tåler minst en ordentlig uenighet? Vårt har bestått og gjort våre liv rikere.