Gudmund Hernes: Første 70 år

Å være statsråd innebærer mye internasjonalt arbeid. I begynnelsen av 1990-årene var det særlig i forhold til to arenaer: OECD og EU – og dels Nordisk Råd.

Arbeidet i OECD består dels i deltakelse på ulike ministermøter – ofte med innlegg ferdigskrevet av embetsverket. Det ble et brudd med kotymene da jeg stilte med foiler for overhead og brukte billedillustrasjoner ved innleggende.

Innholdsmessig er det tre tema som er verd å nevne:

For det første et gryende samarbeid med den hollandske utdanningsminister Jo Ritzen. Han ledet en ministergruppe der jeg kom med – og da han forlot den posten, overtok jeg formannskapet, men fortsatte å kalle den ”Ritzen-gruppen”.

For det andre de ulike landrapporter som OECD organsierte, også innen utdanningssektoren.

Det førte, for det tredje, til at jeg fikk Norge knyttet til det som skulle bli de velkjente PISA-undersøkelsene (1991?). De kom senere til å spille en stor rolle ikke bare i norsk, men også i europeisk utdanningspolitikk. Cruxet, kan man si, var å rangere europeiske land etter prestasjoner. Det førte til en enorm medieinteresse – og til omlegging av utdanningspolitikk.

Ved forhandlingene om norsk medlemskap i EU før avstemningen i 1994 ble Norge såkalt ”kandidatmedlem”. Dermed fikk ministrene i søkerlandene anledning til å delta på ministerrådsmøtene. Et ministerrådsmøte er møteplassen for de ulike fagministre – for eksempel finansministre, utdanningsministre etc. De møter regelmessig hvert halvår. Sammen med de øvrige statsråder som var med i Gro Harlem Brundtlands regjering før 1994, kan jeg derfor rose meg av å være en av dem som har hatt så å si et individuelt medlemskap i EU. Jeg møtte både på møtene for utdanningsministre og forskningsministre. En interessant erfaring var denne: Det er stadig nye valg i ulike land og derfor en løpende utskifting av ministre. Dermed trenger man bare å ha vært på ett møte før man er blitt veteran. Jeg lærte også teknikken for å få oppmerksomhet i internasjonale møter på dette nivå, og jeg brukte den rått:

1. Følg godt med når de andre snakker og se dem i øynene. Fanger du blikket deres, henvender de seg til deg.
2. Når du starter ditt eget innlegg, begynn med en humoristisk bemerkning. De færreste følger med – de snakker med sine medbrakte embetsmenn. Men de som følger med, begynner å le. Det får de andre ministrene til å spørre sidepersonen: ”Hva sa han?”
3. Hold så innlegget med klare punkter – og gjerne en etikett for en tanke som kan ordne diskusjonstema for de andre (EUs ”variabel geometri” er et eksempel)
4. Referer til de andre ministrenes innlegg – det gjør at de skjønner at du er en fornuftig mann.
5. Avslutt med nok en humoristisk bemerkning.
6. Neste gang du griper ordet, følger de andre med – i håpet om å bli belønnet med enda en vits og gjerne med å bli fremholdt for de andre.

I EU traff jeg igjen min venn fra OECD, Jo Ritzen. Det var viktig ikke bare i den norske kandidatmedlems-perioden, men også etter folkeavstemningen. Ritzen sørget bare for å kalle  samlingen av ministre noe annet og tok meg med.

Nordisk Råd falt i betydning etter at Danmark, Sverige og Finland ble medlem av EU – det var lett å merke fordi ministrene fra disse landene ofte uteble eller bare la inn en høflighetsvisitt. Ofte var de uformelle møtene med kolleger fra andre land viktigst. Og det utviklet seg et kameratskap på tvers av partiskiller. Jeg fikk for eksempel et nært forhold til danske Bertel Haarder – Danmarks evige minister.

To andre tema bør nevnes i forbindelse med Nordisk Råd.

Av og til gir reisen til utlandet en god anledning til fortrolige samtaler med politikere fra andre partier i eget land. For eksempel ble Jon Lilletun og jeg enige om etableringen av NTNU i en bar (alkoholfri) under et Nordisk Rådsmøte på Island. – og dermed var det parlamentariske grunnlaget sikret i en ellers kontroversiell sak.

Pussige episoder kan oppstå på grunn av språkforskjellene. Det er vanlig med en ”spørretime” når Nordisk Råd møtes. En fagminister får da gjerne i oppdrag å svare på vegne av alle innen sin sektor. Under et Nordisk Rådsmøte i København, stilte en finsk representant et spørsmål til meg som utdanningsminister. Men hun fikk ikke med seg at jeg ennå ikke hadde tatt ordet. Så litt senere gikk hun opp og sa: ”Jag vil tacka ministeren för svaret…” – altså før jeg hadde avgitt noe svar. Det ga anledning til en humoristisk ripost.

Forvinteren 1999 (på Ustaoset?) fikk jeg en henvendelse fra XXX som hadde jobbet i KUF om jeg kunne tenke meg å være kandidat for stillingen som direktør for UNESCO´s International Institute for Educational Planning (IEEP) i Paris. Det ble fulgt opp av en av seniorforskerne der, Lars Mahlck og siden styrelederen Lennart Wohlgemuth. Sonderingene fortsatte (uten noen mellomkomst fra UD eller andre norske myndigheter). Jeg søkte stillingen og fikk den, med tiltredelse 1. desember 1999. Turnusen var to år, men generaldirektøren i UNESCO, Koichiro Matsuura, ba meg fortsette, også ut over gjeldende aldersgrense. Dermed ble det hele seks år jobbing for UNESCO.

Etter noen måneder ba Matsuura meg

om å skrive en strategi for UNESCO´s arbeid med HIV/AIDS – erfaringen som tidligere helseminister var nok avgjørende for hans forespørsel: Det hadde jo også innebåret arbeid i forhold til WHO. (I parentes bemerket: Det førte til at jeg foreslo for Gro Harlem Brundtland at hun skulle kandidere for vervet som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon). Denne planen førte så til at han ba meg om å bli det som i FN-sjargong etter hvert ble kalt UNESCO´s ”Global Coordinator” for HIV/AIDS”. Det innebar et tett samarbeid i alle år med Matsuura. Men også med kolleger i de andre FN-organisasjonene som utgjorde UNAIDS, og ikke minst med sekretariatet i UNAIDS ledet av Peter Piot (Jeg traff ham første gang på flyet til World Education Forum i Dakar i april 2000). (Utdyp mer om arbeidet)

Ved IIEP etterfulgte jeg Jacques Hallak – født i Libanon, men ellers med familiære tilknytninger  til Israel. Han er usedvanlig språkmektig og var en spesialist ikke bare på utdanning og utdanningspolitikk, men også  en fenomenal operatør innen  den labyrint som UNESCO og FN-systemet er. Mine nærmeste medarbeidere ved IIEP ble Françoise Caillods, som jeg etter hvert gjorde til Deputy Director.  En av de første oppgavene ble å utarbeide IIEPs nye ”Medium term Plan” – her kom erfaringene både fra Langtidsprogrammet og alt planarbeidet i KUF og i helsedepartementet godt med.

Opplæringsprogrammet ved IIEP ble lagt om – mastergrad innført. Hele staben ble mobilisert, men tettest jobbet jeg med indieren N.V. Varghese – en meget dyktig kollega. Vi delte ansvaret for utarbeidelsen av den såkalte ”Blue Book”, med opplegget for det nye masterstudiet. Administrasjonslederen var først Ioannis Antoniades  – også en som visste å ta seg fram innen UNESCO-systemet. Blant dem som jeg ellers arbeidet tettest med var Michaela Martin innen høyere utdanning (link til IIEP-publikasjoner). Når det gjaldt landarbeid, valgte jeg koplingen til Afghanistan. Matsuura hadde i desember 2001 spurt om jeg kunne tenke meg å bli UNESCOs landansvarlige der, noe jeg avslo – jeg mente jeg ikke så raskt burde forlate de oppgavene jeg hadde ved IIEP og innen HIV/AIDS. Men jeg var der flere ganger og jobbet særlig med høyere utdanning. Det førte bl.a. til at forslaget til ny lov om høyere utdanning i Afghanistan bygget på den tilsvarende norske loven som ble vedtatt av Stortinget i 1995 (og som forøvrig var blitt brukt som mal for Kosovo etter tumultene der).

Innenfor HIV/AIDS-området var , ved siden av Françoise Caillods min nærmeste medarbeider den franske statsviteren Olivier Nay – igjen en strålende kollega. Vi hadde også en minnerik faglig tur til Cambodia sammen.

Spesielt må nevnes de ved IIEP som på ”the fifth floor” passet på meg: Sekretariatlederen Estelle Zadra , Emmanuelle Suso og  Anne Marie Crehan. Sistnevnte var den som sto for koordineringen med en som alltid bisto: Charlotte hjemme i Norge som hadde et tredje øye og var min gode fe når det gjaldt reiser og alt annet.

Sommeren 2006, etter at jeg var tilbake i Norge, men under det årlige opphold ved Stanford, fikk jeg en henvendelse om jeg kunne tenke meg å stille til valg som president for International Social Science Council. – ISSC. Det er en paraplyorganisasjon for de internasjonale samfunnsvitenskapelige profesjonsorganisasjonene, men har også forskningsråd og akademier innen samfunnsfagene som medlemmer. Kontakten ble formidlet av Chris Caswill, som jeg hadde jobbet sammen med for NORFACE. Stein Rokkan hadde vært en av gründerne bak ISSC, da organisasjonen ble etablert i regi av UNESCO i 1952. Han hadde også vært president for organisasjonen i årene 1973-77. Det var en grunn til å svare ja på henvenselsen. Jeg ble valgt på generalforsamlingen i Alexandria  i november 2006, samtidig som Heide Hackmann ble valgt til generalsekretær.

Det ble laget en ny plan for organisasjonen. Blant de viktigste oppgaver i de fire årene jeg var president var det første World Social Science Forum arrangert i Bergen i mai 2009 , for det andre utarbeidelsen av World Social Science Report 2010. Rapporten ble utarbeidet av ISSC med Françoise Caillods som Managing Editor og meg som leder av redaksjonskomiteen, og rapporten ble trykket og utgitt av UNESCO.  Begge deler krevde mye intenst arbeid. Resultatene ble bra.

Jeg avsluttet min presidentperiode i ISSC da jeg gikk av etter de reglementerte to perioder under generalforsamlingen i Nagoya, Japan, i desember 2010. Men jeg fortsetter som styremedlem.