Paulsrud, Kari
Mar 13th, 2011 by Charlotte Haug
Kari skriver:
Barnehageutbygging var et av satsningsområdene da Arbeiderpartiet og Gro igjen overtok styringen i november 1990. Jeg hadde bakgrunn fra barnehageplanlegging i Lørenskog kommune og ble ansatt som gruppesekretær i Arbeiderpartiets Stortingsgruppe fra januar 1991. Hovedoppgaven var å bistå Sylvia Brustad som var partiets fraksjonsleder i Forbruker- og administrasjonskomiteen i arbeidet med barnhagepolitikken. Med noen unntak hadde alle gruppesekretærer to fraksjoner å betjene – og jeg fikk Grete Knudsen i Kirke- og undervisningskomiteen ”på kjøpet”. Så mitt første møte med Gudmund var nok på fraksjonsmøte i komitérommet i Stortinget tidlig i januar 1991.
I desember 1995 ble Gudmund overraskende utnevnt som statsråd i Sosial- og helsedepartementet med ansvar for helsesaker etter Werner Christie.
I forkant hadde jeg i flere dager, som en av de få, kjent til det kommende statsrådskiftet. Det var ikke enkelt å late som alt var ved det normale og delta i planlegging av møter og reiser jeg visste aldri kom til å bli noe av.
Jeg fulgte med som ”nissen på lasset” fra KUF.
En av de første dagene på nyåret i 1996 ble det avholdt et møte med departementets mest fremtredende embetskvinner- og menn. Formålet med møtet var å gi statsråden oversikt over hvilke saker departementet arbeidet med – hva som lå på vent – og hva som støvet ned. Møtet ville bli avgjørende for hvilke saker som skulle prioriteres i denne statsrådsperioden. Dette var også første prøve på om statsråden ville være lydhør overfor embetsverkets anbefalinger. Ryktene hadde løpt foran over Grubbegata – så det var allerede kjent at det kunne man ikke ta for gitt. Jeg husker stemningen som ganske ladet.
Under punktene ”Saker på vent og under nedstøving” kom vi så til lovarbeider. Det kom fram at her lå det hele fire offentlige utredninger med forslag til nye helselover – den eldste fra 1988. Disse inneholdt forslag til ny spesialisthelsetjenestelov, ny lov om psykisk helsevern, pasientrettighetslov og en felles lov om helsepersonell. Embetsverket ville tilrå at et lovarbeide ble igangsatt, men tanken om en felles helsepersonellov måtte skrinlegges. En slik lov var så provoserende for Legeforeningen, at det ville kunne føre til at foreningen satte kjepper i hjulene for gjennomføringen av fastlegeordningen.
Det var altså ikke all informasjon som hadde krysset Grubbegata. Å ha ugjort det som fremstår som politisk riktig av hensyn til profesjonsorganisasjoner, er vel ikke det som har gått inn i historien som noe typisk ved Gudmunds arbeidsform.
Lovarbeidene ble igangsatt, og i august 1997 ble utkast til fire nye helselover sendt på høring. Vi rakk det med et par ukers margin før stortingsvalget og Jaglands 36,9 gjorde alle til ”lame ducks”, og avskjedsfestene satte inn.
Det ble Dagfinn Høybråten som fikk legge lovforslagene frem for Stortinget i 1998 – og lovene trådte i kraft i januar 2001 i Tore Tønnes periode som helseminister. Legeforeningen og alle vi andre har siden det levd godt med helsepersonelloven – tross dystre spådommer.
Fra Tidsskrift for Den Norske Legeforening – antagelig høsten 1997.
Når Kari skal skrive historie, gjør hun seg selv til en fotnote. I min historiebok, er hun en overskrift. (Du kan kanskje fortelle mer fra KUF, Kari?)
Selvsagt har hun blikket for alle detaljer – som før et møte å sikre at talerstolen er på plass eller at en behørig gave faktisk er med i statsrådsbilen. Hun er også den som alltid sørger for at det som skal tilbake, ikke blir liggende igjen på talerstolen – f.eks. statsrådsnotater bare beregnet på innvortes bruk.
Men Kari er også strategen, med blikk både for hva som må gjøres (som nye helselover) og hvilken rekkefølge ting må gjøres i for at et opplegg skal få politisk gjennomslag og effekt. – Da de 100 dagene for den første tiden i Helsedepartementet vart bestemt, var Kari den som foreslo at vi skulle følge organisere reisen gjennom Helse-Norge langs pasientens vei: først på det lokale legekontor eller ved en svangerskapskontroll, for å ende opp i spesialisthelsetjenestens øverste etasjer på Radiumhospitalet.
Kari gir deg alltid motforestillinger Derfor ble mye av det hun foreslo til Regjeringens politikk og landets lover. Hun kunne også korrigere vrangforestillinger – in casu mine. For eksempel fikk vi på et sykehus vite at de drev forsøk med akupunktur mot ulike former for smerter. Jeg ville selvsagt straks prøve, og fikk en lang nål stukket i issen. Med skam å melde merket jeg ellers lite. Kari var den som fikk med seg at jeg hadde fått en prøvebehandling mot menstruasjonssmerter.