Gudmund Hernes: Første 70 år

Jeg ble født på E.C. Dahls Stiftelse i Trondheim 25. mars 1941 og døpt i Bakke kirke. Familien bodde på ulike steder i Trøndelag før vi flyttet tilbake til Trondheim i 1952. Først på Frosta (Moksnes, Kvitsand, Prestegården), så på Okkenhaug i Frol, nå i Levanger Kommune fra  1945-46, så på Værnes, i Prestegården ved enden av flyplassen, rett nedenfor Værnes Kirke 1947-48 og til sist i Selbu fra våren 1948 til høsten 1952. Far var blitt residerende kapellani Selbu, og vi bodde i ”Kapellanboligen”, med bare et gjerde til Bell skole med piggtråd på toppen. Skoleveien besto i å hoppe over det.

En rekke personer formet meg i denne perioden – i tillegg til min nære familie som er omtalt i eget kapittel (lenke). På Okkenhaug selvsagt Paul og Magnhild Okkenhaug, samt Pauls far, Fredrik, som drev gården. Sønnen til Paul, Fredrik Okkenhaug var jevngammel og ble min første kamerat Min storesøster Dagrun og jeg var også mye sammen med søstrene til Fredrik Sigrid, Tora, Eli – og med lillebror Håvard. Maleren Jakob Weidemann bodde også på Okkenhaug på den tiden, og hadde atelier i ”Tørkhuset”. Selv om jeg bare var 5-6 år gammel pleide jeg besøke ham grytidlig på morgenen, for å prate mens han slurpet kaffe – og for å se på bildene. Han sa en gang senere at jeg hadde vært hans ”første kritiker”.

Far hadde vært i vært flyktning i Sverige under krigen. Da han kom hjem, var gaven til Dagrun og meg Selma Laerløfts ”Nils Holgersons underbara resa”, som han over en halvannen års periode leste fra hver kveld for oss.

Vi besøkte hyppig i Trondheim og bodd vanligvis hos bestemor og bestefar på Solhaug (Ludvig Daaes gt 6) under Kuhaugen. Spennende område med hule oppe i fjellveggen. Mye tid ble tilbrakt i snekkerbua til bestefar i kjelleren (lenke: Visjoner for norsk skole). På Solhaug traff jeg også Ola Moe for første gang. Grunnmuren etter noen forlatte tyskerbrakker på Rosenborg var et yndet lekested.

Da vi flyttet til Selbu i 1948 var jeg blitt syv år og begynte på Bell skole. Jeg har vært heldig og hatt en rekke enestående lærere som betød mye satt preg  på meg. Det  begynte nettopp på Bell skole med lærerne Ragna Bergheim (1-2 klasse), Olav Haave  (3-4 klasse) og Reidar Morset (1-4 klasse). Reidar Morset(motstandsfamilien Morset ble landskjent fra Per Hanssons bok ”Og tok de enn vårt liv”, Reidar Morset ble en skattet gymlærer i radio)  var en pioner, bl.a. ved å lære oss opp i ”skigymnastikk”. Han var også klokker jeg ble ofte plassert på klokkerbenken sammen med ham i Mebonden Kirke  – han skulle holde meg under oppsyn fordi jeg var så urolig under høymessen når far forrettet. I Selbu fikk nye kamerater: Steinar Solem, Jan Schanke, Bjørn Schanke, Odd Lundamo, Hans Olav Sørensen, Harald Johannessen og Jens Johannessen (maleren).

Jeg var ganske ”foretaksom” som gutt, ofte til mine foreldres fortvilelse, men det ble mange minnerike historier av det (vår første 17. mai, ”Prestlærva”,  ”Geistligheten”, ”Da Hans Olav Sørensen ble reddet”, ”Med stein på bunnen av kanalen til Putten (Jens Johannessen)”, ”Gutteklubben Fram”. Far var formann i det lokale Folkeakademi og Eric Hesselberg kom for å fortelle om Kon-Tiki-ferden. Det resulterte i en ”Kon-Tiki på Selbusjøen” på en selvbygget flåte av drivtømmer, der vi til slutt ble reddet av pasienter som så fire gutter i blæsten på en ganske så skrøpelig farkost. Fotografen Per Høst var en annen som kom til Folkeakademiet, med knitrende 16-med mer kamera). Hver kveld hentet vi melk et drøy kilometer fra Kapellanboligen på gården Bellslien. Men første gang gikk Dagrun og jeg for å hente melk på gården Hårstad, der jeg benyttet anledningen til å gjennomgå hele Norgeshistorien – slik jeg kjente den fra Olaf Gjems-Onstads ”Norges Historie i Billeder og Tekst” som mor flere ganger hadde lest for meg. ” (Jeg leste den i sin tur for min sønn Stein da han var fem-seks år – han kalte den ”slagboken”, som var ganske dekkende for historiesynet”.) ” Og far ga meg ”den første bok i boksamlingen din: ”Den siste mohikaner”. Jeg brakk forøvrig beinet etter en litt vill tur på sykkel høsten 1951 og tilbrakte en måned og tre dager på Trondheim Sykehus på ”Guttetstua”, sal nr 25. Fikk klem av sykesøstrene hver kveld og var særlig forelsket i ”Søster Dagmar”. Jeg brakk forøvrig også gå-gipsen og måtte tilbake til sykehuset igjen. Mens jeg lå på sykehuseet fikk ejg av far en bok som formet fantasien: ”Robin Hood” – sykesengen ble en del av Sherwoodskogen. Far var ellers en fast kjøper av Illustrated London News” som gjorde t mektig inntrykk. Det stimulerte både interessen for politikk (Churchill et co) og ikke misnt var fascinerende på grunn av de store tegningene av krigs- og cruiseskip.

Andre bøker som satte varige sport  var Sverre S. Amundsens ”Avisgutten som ble verdens største oppfinner” – den førte til mye eksperimentering og mange elektriske støt. -En gang kjelleren forøvrig i kapellanboligen ble oversvømmet. Dermed kunne Selbus første innendørs svømmebasseng innvies: Kameratene ble invitert til  å stupe fra kjellertrappa. (Selbusjøen var fantastisk sommer som vinter – på somerstid ikke bare ved bading, indianerleir med løvhytter ved elva og ved samling av leirfigurer; på vinterstid ved gasslommer i isen som man etter å ha hakket et hull med tollekniven kunne sette fyr på, indianerleir ved elva. – Ellers: Når det var fotballkampen på Medbonden idrettsplass ble  Hans Olav Sørensen  og jeg ansporet til å slåss som pauseunderholdning – vi fikk 25 øre hver som belønning, temmelig god inntekt for gladiatorer den gang.

Far stimulerte på ulike måter interessen for politikk. Et eksempel: Under Koreakrigen hadde han et kart på veggen der han hver dag tegnet inn de skiftene frontene. Det var nok utenrikspolitikken som fenget mest – inklusive den amerikanske valgkampen i 1951, da Eisenhower (som jeg holdt med) vant og Stevenson (som far mente var best) tapte. Far mente jeg støtten Eisenhower fordi han var general.

Min far var residerende kapellan i Selbu. Da mine foreldre ble skilt, fikk han ”avskjed i nåde” fra sin stilling, og vi måtte dra fra Kapellanboligen. Jeg  flyttet med min mor og søster til Trondheim i 1952 og begynte på Kalvskinnet skole. Jeg fikk lærere som Olav(?)  Ranum, Frk. Johnsen, Fr. Bye (sang), (?)  Langås (gym), Erik Saltnessand (Overlærer), Olav Kjelstad (engelsk – avgjørende for hele livet!), Johannes Moe (tegning). Jeg skiftet bekjentskap med skoletannlegen og fikk nye kamerater: Kai Olav Nielsen, Just Wessel og Alf Stenersen. Mange nye minner knyttet til  den første boligen vi hadde i en gammel, skjev og vinterkald  rønne i bakgården til Kjøpmannsgata 4, til Trondheim Folkebibliotek som både var varmestue og åpnet mange nye bøker, snekkerbua til bestefar på Solhaug som hyppig ble besøkt. Finn Bostad og Hans Jørgen Foss og jeg startet ”Gutteklubben Løve”. Kai Olav Nielsen og hans foreldre – brannsjef Kai Isidor Nielsen ga et annet hjem. En sterk opplevelse ble  flåtebesøk av det engelske hangarskipet Illustrious sommeren 1954: den ble den første sjanse til å praktisere engelsk.

Etter flyttingen til Trondheim kom jeg også med i speideren: prestesønn og senere prest og bibeloversetter  Bjørn Sandvik var min første patruljefører i ”Elg, 15.troppå, Trondheim” Det ga mye livslang erfaring, ikke bare i å slå båtmannsknop og pålestikk, eller ved å lage mat over åpen ild i pinseleire i telt. St. Georgsdagen – 23. April – var en viktig markering, med prosesjon gjennom Trondheim sentrum etter  aftengudstjeneste i Nidarosdomen kl 18: Den var fantastsikk fordi solen ved slutten sto rett bak rosevinduet på vestfronten og kastet rødt lys over alle ansiktene ved utmarsjen.

Senere i 1954 (?) flyttet vi til St. Oavs gt 12, på hjørnet av Dronningens gate, ikke langt fra Kanalen, Frostabåtene og Hernesbrygga (den hadde vært eid av min farfar og hans brødre).  Forholdet til farssiden (med unntak av farfar selv) var ganske anspent – og kontakten etter skilsmissen  var liten. Konfirmasjonforberedelse skjedde under pastor Sandviks ledelse i Mariakapellet i Domkirken.

I 1955 begynte jeg ved Trondheim katedralskole. På realskolen fikk jeg lærerne Ole Michael Selberg (Klasseforstander, norsk), Ingrid Schrøding (engelsk), Johannes (?) Fånes (tysk), Erik Langdalen (sløyd, tegning), (?) Bjørgum (matematikk), Helle? (Fysikk) og  Major Skarholt i gym. Kamerater i realskolen var Ola Moe, Per Danielsen, Just Wessel, Lyder Marstrander, Helen Ottesen, Wenche Tronstad, Else Lambine, Astrid Strøm, Birgit Jensen.

På realskolen kom jeg i klasse med Ola Moe – han hadde jeg jo truffet tidligere på Solhaug, der mine besteforeldre bodde. Helt avgjølrende ble at han tidlig inandre klasse i realskolen inviterte meg  til matiné i Sentrum kino. Ola hadde alt vært aktiv i Realskolesamfunnet ”Res” og trakk meg med,  Res  ble en fantastisk skole i organisasjonsarbeid:  Ikke minst å stå på sine to bein og tale – Publikum var temmelig ubønnhørlig om man snakket for lenge eller sa noe dumt (Til en av dem som brøt siste regel var ”Sætt dæ Valeur!”) Man lærte også å mestre noen fremmedord (f.eks. at det ikke heter ”kompentent”). Blant Olas mange ferdigheter -  i det utenomfaglige også pianospill og diktlesning (f.eks. som en stor tolker av Finn Bø og Herman Wildenvey (”En snekker og nok en snekker…”), Selv debuterte jeg som ”Kritiker av forrige møte” og steg etter hvert til formann.   Møtene ble holdt et gammelt trehus  – kalt ”Fjøset” – som sto midt på gårdsplassen på Katta (med en ”tunnel” for passasje under)  i ”Fjøset”. Et årlig dramatisk innslag var den såkalte ”Russeutkastingen” – møtet den 16 mai da russen skulle  kastes ut – bokstavelig – av de som gikk på de to klassetrinnene under.

Mange minner knytter seg også til St. Olavs gt.12, livet i veitene og på og under kaiene – og  ”gateslag” der guttegjenger fra ulike gateløp tørnet sammen.  Jeg har stadig et arr i hodet etter en stein som traff litt for godt -  men det ga et godt påpskudd for et fravær fra skolen dagen etter slaget.

Somrene mellom 12 og 16 ble tilbrakt i Klæbu på gåren hos familien Brå.  Bruket ble drevet av Anders Brå og hans kone Kristine. Barna deres – som alle var noen år eldre enn meg – Jorunn (som hadde bodd på hybel hos oss i Kapellanboligen i Selbu mens hun tok realskolen der), Lars (som prøvde å lære meg å kaste diskos : ”Sikt mot låven, Gudmund!) og  Kolbjørn som alt var sosialøkonom i Oslo. Men også arbeidsfolket, som Clemet Tulluan, var en mye kunne læres av. Og hestene som vi alltid fikk lov til å ri ! Jeg gikk også mye i bokhyllene på gården. Men særlig viktig var en medbrakt  bok jeg leste som 16-17-åring: ”Teach Yourself Literary Appreciation”, der jeg kikke bare lærte om diktanalyse, men også om  alt fra jamber til allitterasjon.

Lærerne i gymnaset på Katta endret meg mye, bl.a. Asbjørn Øverås (Historie), Finn Berntsen (fysikk), Eigil Halmøy (Matematikk), Frostad (kjemi), Nielsen (norsk), Almo (historie), Anne Øverås (fransk), Laien” Engelsk:, Gym: Fridtjof Bergheim. Mine nærmeste kamerater på gymnaset var Eyvind Dalseth, Ola Moe – igjen i samme klasse!, Jon Ivar Nålsund, Svein Hindal, Per Danielsen og Morten Finnanger.  Vi gikk i A-klassen (3ra, 4ra, 5ra) som, siden guttene var i flertall på reallinjen, var en ren gutteklasse. . (link: “Fy te katta”)

I tillegg til skolen var Trondheim Turnforening , gymnassamfunnet Fraternitas Nidrosiensis (”Frat”)  og skoleavisa Forum arenaer for stor innsats og utfoldelse. I Fra var venneflokken formann etter tur. Ola Moe var formann for juleballet, jeg skrev prologen og mange var med i revyen. I redaksjonen av Forum jobbet vi sammen. Vi bodde fortsatt i  St. Olavs gt. 12 og jeg hadde Trondheim Folkebibliotek som arbeidsplass gjennom hele gymnaset Det stimulerte også hele tiden leselysten. Av far hadde jeg fått Churchills historie om den annen verdenskrig på engegelsk – leste den i biter hver kveld – og lærte mane gloser av latinsk opphav. ASv mor fikk jeg Aschehougs verdenshistorie: hun snudde kåpen – sydd av en gammel frakk – to ganger for å få råd til det Eyvind Dalseth, klassekamerat og venn, åpnet helt nye verdener innen historie og filosofi –  han var den som åpnet bøkene til Bertrand Russell for meg. Folkebiblioteket åpnet også en større tidsskriftverden – alt fra Ingteravia til Fotomagasinet. Vi begynte etter hvert også å kjøpe New Statesman.

Særoppgaven i historie skrev jeg forøvrig om Fragternitas Nidrosiensis 1888-1900, basert på kilder som lå på biblioteket til Videnskapsselskapet i Erling Skakkes gate. Det var det første større arbeidet jeg gjorde. Og det styrket interessen for historie – bl.a. fordi senere prominenser i Norge, som sentralbankdirektør Gunnar Jahn, hadde vært aktiv i Frat (han ble for øvrig utvist derfra pga ”usedelighet” i Frat-avisen).

Sommerjobbene i disse årene var helt nødvendige av økonomiske årsaker, men ga også viktig erfaring. Etter somrene hos Brå i Klæbu, arbeidet i Fjellanger oppmåling og på Kooperatives lager (NKL i Ila).