Hindal, Svein
Mar 15th, 2011 by Charlotte Haug
Svein skriver:
Jeg traff Gudmund da vi begynte i samme klasse på Trondheim katedralskole i aug. 1957. Det var en ren gutteklasse, og elevene kom delvis fra Trondheim, og delvis fra andre kommuner i Trøndelag, og et par fra andre kanter av landet.Jeg var en av de som bodde på hybel.
Etter hvert oppsto en vennekrets med en del av oss i klassen. Det var både noen fra Trondheim, og et par av oss var fra andre kommuner. Vi ble aktive både i skoleavisa og i gymnassamfunnet (FRAT, d.v.s. Fraternitas Nidarosiensis). En periode var gutter fra klassen meget tydelige og engasjerte deltagere i aktivitetene der, først og fremst på møtene. En tid var vi også svært aktive og ansvarlige for utgivelse av skoleavisa. I FRAT hadde vi en del kjente foredragsholdere, bl.a. prof. Magne Skodvin. Kanskje han var medvirkende til Gudmunds interesse for historie.
Et trekk ved arbeidet i redaksjonen var et tydelig teamarbeid. Noen løste matematikkoppgavene vi hadde i lekse og. lign., mens andre skrev innleggene og lagde avisa rent fysisk.
Gudmund var en meget ambisiøs elev. Han var ivrig med lekser m.v. Han leste ofte på folkebiblioteket. Dessuten var han ivrig på å lære ulike nye ting, og meget opptatt av nye ord og uttrykk. Han hadde ei spesiell notatbok hvor han noterte ned fremmedord m.v. og som han siden kunne briljere med ved ulike anledninger.
Gudmund hadde det ikke så enkelt i ungdomstida p.g.a. at foreldrene hadde gått fra hverandre, og det var på den tid sjelden at en sogneprest ble skilt. Han hadde en meget hyggelig, ansvarsbevisst og arbeidssom mor, som sto på for å støtte og hjelpe sine to barn. Jeg ble invitert hjem der en rekke ganger, av og til spiste vi middag sammen hos ham. Ofte spiste vi også middag sammen på kafe.
I tillegg hadde vi noen helger sammen i mitt barndomshjem på Støren. Vi kunne være 3 til 5-6 stykker samlet da.Et par ganger også med venninder.Det er ingen grunn til å underslå at vi hadde lange kvelder og netter med diskusjoner og planlegging. Ambisjonene for ungdom og voksen alder var til dels store i vår vennekrets.
Gudmund ville utforske verden, og som en del andre unge begynte han med fjellklatring.
Gudmunds styrke på gymnaset var ikke geografi. Han overrasket oss da han forvekslet Røros og Namsos. (Muligens var han i den timen for opptatt av sin kjære notisbok??)
I Trondheim var han forøvrig noe med på samtaler med en katolsk pater. Der var jeg meget perifer.
Gudmund og jeg var også en del sammen i Oslo på 60-tallet, mens vi begge studerte der. Vi bodde også en periode samtidig på Blindern studenterhjem, hvor jeg delte rom med Jon Ivar Nålsund, som også var en kjær klassekammerat fra Katta.Vi var alle med i A-stud, og vi hadde bl.a. et møte der Einar Gerhardsen var innleder.
Gudmund besøkte Ingeborg og meg i Bergen, jeg mener det var høsten 1966? (Muligens 1967??) I alle fall var det da han reiste med Amerikabåten til USA for sitt første besøk i “sitt andre hjemland”. Husker han fikk med seg et glass med multer fra oss.
Gudmund og jeg traff hverandre noe også på 1970-tallet. Han og Helga bodde i ytre Sandviken, og Stein ble født i Bergen. Ingeborg og jeg kom til Bergen i juni 1972 etter distriktslegetid og mil. tjeneste i Nord-Trøndelag. Jeg merket meg at fam. Hernes var påvirket av det amerikanske samfunnet, og ikke minst gode sider ved det amerikanske helsevesen. (Gudmunds erfaringer derfra fikk kanskje også en ikke ubetydelig innvirkning på enkelte saker da han var helseminister?) Ellers var hans botid i Bergen i Øyjorden bl.a. preget av at han var fysisk “sterk mann” med utgraving av kjeller under huset. Dette som en avveksling i forhold til sitt svære engasjement som professor, forsker og utredningsleder. (Hans enorme faglige interesser og engasjement var imidlertid en stor utfordring for familielivet).
Gudmund og jeg hadde noe kontakt mens han satt i regjering, og da mest da han var helseminister. Men noen særlig rådgiver var jeg ikke. -(Ellers husker han sikkert at vi ikke nådde flyet hans da han skulle på en middag i Oslo, og jeg feilberegnet trafikken mellom sentrum og Flesland)
Gudmund var en av mange gode forelesere på “International Conference on Public Health” som vi arrangerte i Bergen 15.-17. juni 2003. Det var ett av de større arrangementene i jubileumsåret i forbindelse med markeringene av 400 år med offentlig helsevesen i Norge.
Katta var samlingspunktet for et intellektuelt takrennesystem som førte flogvit fra hele den Nordenfjeldske til Trondheim. Svein kom fra Støren – og han var den som førte deler av strømmen tilbake med regelmessige mellomkrom. For mange var de weekender da vi dro til Støren der han kom fra, for en helg med intense diskusjoner, mer enn vanlig god mat – og, må det innrømmes, med vin og kultur – slett ikke selvsagt.
Sveins far var tannlege på Støren, en som skjønnsomt balanserte mellom å engasjere oss og neglisjere oss – ”benign neglect”. Vi fikk være de vi var og gjøre som vi ville – diskutere til langt på natt og sove til vi våknet. Sveins far tok oss også av og til med på utflukter til noen av de særpregete bygdene omkring, som Budal. Og det vanket alltid delikatesser i ubegrenset omfang – multer var en av dem.
Sven var alltid den seriøse: Han hadde opplevd at moren døde da han var omtrent ti år: Det bestemte hans valg av livsgjerning: Svein ble lege. Men alltid med det videre utblikk, til det som skapte eller disponerte for sykdommer, til sosialmedisin og til ”public health”. Legegjerningen måtte begynne lenge før pasienten satt på venteværelset!.
Svein var den som alltid gikk sine egne veier – han er selve inkarnasjonen av integritet. Og lojalitet. Det kan gå måneder, noen ganger år mellom vi møtes. Men for meg er han der alltid – uansett hvilken tilstand jeg ville være i, uansett hva som kunne vederfart meg, uansett hva jeg kunne forvoldt: Til Svein kunne jeg gå.
Og Ingeborg er i forhold til Svein som Ying i forhold til Yang – og de er mer ved det de gjør hverandre til enn de kunne være hver for seg.
Støren var for flere av oss blant de viktigste formative opplevelser i gymnaset: Der vi kunne deklamere fra ”Det vilde kor” utover i de små timer, der intet problem var for stort til ikke å kunne løses før det rant av dag søndag morgen, der poesien kunne supplere bionoialformelsen og der søndagsturen før returen kunne kurere bakrusen.
Sveins far var en far for oss alle, en som på stillferdig vis formet oss ved å være den han var.