Mosve, Hilde
Mar 20th, 2011 by Charlotte Haug
Hilde (niese) skriver:
AAAALT FOR LANG KØ!!
Du har alltid vært en mann med høy tempo. Som 16-åring kom jeg til Oslo for at du skulle skysse meg videre til Steins besteforeldre i Tyskland, hvor jeg skulle tilbringe sommeren.
Da jeg kom innenfor døra laget du et måltid på 1 minutt. Da du skulle tilbake til jobb, og samtidig skulle engasjere meg, plantet du et kart i fanget mitt, tegnet inn gåruter med ringer over aktuelle severdigheter – før du forsvant ut gjennom døren.
Tilbake på ettermiddagen skulle du kjøre meg til Fornebu. Da du syntes det hadde vært smått med serveringen, skulle du kjøpe noen epler på veien. I fykende fart til butikken på hjørnet, hvor du kom like fort ut igjen da det var alt for lang kø til at du kunne ta deg tid til å handle, før det bars til neste butikk. Tror vi var innom 3 stykker før du ble fornøyd med handelen : )
En søt trøst til syk niese
Den omsorgsfulle onkelen opplevde jeg i forbindelse med en spesialpedagogisk oppgave. Jeg skulle reise fra Volda til Oslo for å intervjue ei dame som hadde god kunnskap om fremmedspråklige innvandrere, som et supplement til min oppgave. Rett før hadde jeg pådratt meg en sikkelig forkjølelse, men trosset tett nese og feber for å gjennomføre intervjuet.
Under intervjuet begynte hun å mislike min vinkling på spørsmålene, som endte med at hun kalte meg rasist og nesten skjelte meg ut. Jeg måtte avbryte intervjuet, og reiste mismodig hjem til deg – nedtynget av forkjølelsen og mislykket oppdrag. Du reide opp ei seng, fikk lagt meg og serverte meg nybakte solboller og melk.
Det var den deiligste trøsten jeg kunne få da. Mange takk!
En verdig overrekkelse
Da jeg skulle gifte meg i 1995, var pappa allerede død. Jeg kjente på at det var trist å ikke ha han der slik at han kunne følge meg opp kirkegulvet da jeg skulle gjøre det største i mitt liv, å si ”JA” til min kommende mann. Da jeg spurte deg, som den eneste mannen i vår familie, om du kunne tenke deg å følge meg til alters, ble jeg veldig glad at du sa ja til dette.
Jeg tror vi begge var nervøse og spente før begivenheten, da vi der foran den lukkede kirkedøren gjorde oss klar til inntredelse. Jeg med min kjole og bukett, og du med mitt 180 cm lange slep, som skulle kneppes på med 20 perleknapper. Du halte og dro i knappehempene, og jeg håpet på mitt beste at de måtte holde. Som alle ser på bildet, holdt kjolen og slepet. Vi begge kommer stolt inn, og det ble en vellykket overrekkelse og bryllup.
Du ble en god erstatter for pappa da.
Uten en tråd
Det var alltid spennende å komme til Bergen. Tross oppkastsyken om jeg av uforklarlige årsaker alltid fikk når jeg var der. Det minnet som sitter sterkest fra de besøkene hos deg, var da jeg 6 år gammel oppdaget at døren til badet sto på gløtt, med deg i dusjen. Dette var et interessant skue, så jeg satte meg lik så godt ned i trappen for å få med meg hele hendelsen. Mamma kom og oppdaget dette, og ho spurte hvorfor jeg ble sittende der. Jeg svarte som sant var at ”dette var da ikke hverdagskost”! Sånne ting er verdt å ha med seg…
Men dette ble ikke siste gangen. Nesten hver gang jeg var på besøk hadde jeg en tendens til å møte deg uten en tråd, på svippturen mellom dusjen og telefonen, kjøkkenet, soverommet…
Er det noen andre som drar kjensel på situasjonen?
Ja, her kommer den nakne sannhet fram! (Se Arne Selvik for fortsettelsen…).
Det jeg halltid har likt med Hilde, er hennes uforferdethet. Får hun noe for seg, er det ikke noe som kan stoppe henne – hun bare gyver løs i full forvissning om at det vil lykkes og at alt vil gå bra. Så Hilde har vært overalt – inkludert flere ganger i Paris, også sammen med sin mor og min søster Dagrun.
Og så har hun en underfundig måte å fortelle på: den pedagogiske talentet til å trekke deg inn i historien og gi deg lyst til å høre mer!
Både hun og Frank har en enestående sosial evne: Den som består i å få andre til å slippe angsten, til å føle seg inkludert og være inne i oppmerksomheten. Du opplever også at de alltid er genuint og godt nysgjerrige på det personen de snakker med er. Og de tar tiden det krever. De er, som det heter på trøndersk: Likandes.
Derfor er det alltid så trivelig å ha dem på besøk: De er der, er nære, men uten å trenge seg på – de lar også verten være seg selv når de er på besøk.
Så dem blir det nok flere av!