Colbjørnsen, Tom
Mar 13th, 2011 by Charlotte Haug
Tom skriver:
Som ung og radkal EU – motstander i 1972, eller EF – motstander som det het på den tiden, og som fersk student på NHH, der SV på den tiden (tro det eller ei) var den sterkeste politiske grupperingen, hørte jeg første gang om Gudmund Hernes. Det var et navn vi knyttet store forventninger til – han var mannen som skulle lede arbeidet med å avsløre makten i Norge, den makten som stod bak forsøket på å få Norge med i EF!
Det radikale studentmiljøet delte seg imidlertid fort da det viste seg at mannen bragte med seg amerikansk tankegods inn i beskrivelsen av makten! Her var det både rasjonelle aktører og økonomisk teori, og ingen klasseanalyse! Landet delte seg i to – mellom Oslo og Bergen. Trønderne holdt seg avventende – de ønsket vel ikke å gå mot en av sine egne!
Det er vel å ta i for hardt å si at det utviklet seg til en lokal variant av den kalde krigen mellom øst og vest, men for Oslo – miljøet ble Gudmund et symbol på en samfunnsforståelse og maktanalyse man var kritiske til, mens i Bergen, og særlig for en rekke NHH – studenter, ble han selve broen mellom vår økonomiske utdannelse og en bredere samfunnsanalyse gjennom sosiologien og Maktutredningen.
Selv kom jeg inn i miljøet rundt Gudmund som 2. kohort av NHH – studenter som søkte sosiologien og miljøet rundt Maktutredningen etter at studietiden på NHH var ferdig og etterfulgte personer som Knud Knudsen, Arne Selvik, Jan Erik Karlsen, Ole Berrefjord m.fl,. Jeg arbeidet selv aldri i Maktutredningen, men kom inn i miljøet gjennmo Jan Erik Karlsen.
Mitt første personlige møte med Gudmund skjedde i en posthylle i Christiesgate 17, der Sosiologisk Institutt hadde sitt ekspedisjonkontor. Der lå det i min posthylle plutselig en dag et særtrykk av “Structural Change in Social Processes”, en artikkel fra selveste AJS med den personlige dedikasjonen “Tom, fra Gudmund”. Artikkelen gjorde et sterkt inntrykk – mye på grunn av kombinasjonen av form og innhold; dyp innsikt formulert med en utrolig eleganse. Jeg tror mye av Gudmunds sterke inspirasjonskraft lå nettopp i dette, en nærmest forførerisk
evne til å gjøre samfunnsinnsikten vakker! Slik førte han jo videre noe av estetikken i nyklassisk teori: Formelen som viser at frikonkurrnselikevekten er pareto – optimal er jo svært vakker, om enn ikke veldig relevant.
Det ble med posthylelkontakt et par år mens jeg gjorde ferdig hovedfaget. Mannen var ikke lett å få tak i. Det merket særlig min studiekollega Håkon Gundersom som prøvde desperat å få kommentarer til sitt hovedoppgaveutkast. Han hadde Gudmund som veileder. Det nærmet seg eksamen, Håkon trengte kommentarer, men Gudmund skulle til USA. OK, sa Håkon, da kjøper jeg billett til USA, så kan jeg få veiledning på flyet over. (En flyreise til USA i 1977 var et helt annet økonomisk prosjekt enn i dag). Da fikk han kommentarer.
Håkon og jeg var de eneste hovedfagskandidatene som skulle ta eksamen det semesteret. Det var andre tider! Gudmund skulle ha eksamensforberedende seminar siste uken. Det gjennomførte vi med to – tre timers økter hver dag hjemme på kjøkkenet hans i Øyjordsveien, hvor han bodde på den tiden. Verken Håkon eller jeg har vel lært så mye noen gang, verken før eller senere.
Etter hovedfag og militæret slapp jeg til med stipend på Gudmunds senter for Forskerutdanning, der vi var en gruppe unge og lovende som samlet oss rundt temaet institusjonell økonomi. Gudmund var vår hærfører, og krigen gikk på to fronter: Dels mot tradisjonelle økonomer, som vi hadde stor respekt for, men som vi metne ignorerte institusjonelle og sosiale forhold, og dels mot Oslo – sosiologene, som mente vi i Bergen, og Maktutredningen i særdeleshet, var et knefall nettopp for økonomisk teori!
Det var det som var så spennende: Å jobbe med Gudmund var ikke bare nøktern og analytisk forskning, vi var på en “mission”, en mission for en samfunnsanalyse som ville forene det beste i økonomi og sosiologi, og skape en intergrasjon av ulike samfunnsfag rundt analoge mekanismer.
Samtidig ville Gudmund ha kollegaer, ikke disipler. Viste vi oss for avhengige ble vi sendt til USA, spesielt Madison, Wisconsin, der hans studiekolleg fra John Hopkins Aage Bødker Sørenesen regjerte Department of Sociology. Etter et opphold der kom jeg hjem med egne nettverk, nye metoder og egne prosjekter, og dermed utviklet det seg til et kollegialt samarbeid som varte fram til midten av 1980 – tallet.
Da reiste som kjent Gudmund til Oslo, Knud Knudsen dro til Stavanger, og selv ble jeg igjen alene på Sosiologisek Institutt med kvinnesosilogene, noe som på den tiden helt klart provoserte kastraksjonsangsten, om ikke daglig, så nok til at jeg selv på slutten av 1980 – tallet søkte tilbake dit jeg kom fra, nemlig NHH og handels- høyskolemiljøet, der jeg har blitt siden.
Kontakten med Gudmund har etter det vært mer sporadisk, men jeg gleder meg stort over nå nok en gang å ha fått ham som kollega på BI!
I 1972 var også jeg mot EF – faktisk skrev Tormod Hermansen (som var universitetslektor i økonomi ved Sosiologisk Institutt) et åpent, lett truende brev til Trygve Bratteli i dengang Arbeiderbladet. Men vi var for innbarkete AP-folk til å melde oss ut av partiet…
Tormod var i utgangspunktet med i forskergruppen for den Levekårsundersøkelsen, der jeg var blitt formann i 1972. Så dukket Maktutredningen opp. Og med alt jeg hadde lært også om det av James Coleman og Arthur Stinchcombe, fikk jeg mer lyst på Maktutredningen enn på den jeg hadde ført til alteret: Levekårsundersøkelsen. Med Tormods mellomkomst og hemmelige irrganger ble jeg leder av Maktutredningen – den siste beslutning regjeringen Bratteli traff etter valgnederlaget den 22. september 1972. Men jeg fortsatte i forskergruppen for Levekårsundersøkelsen. Det ble ikke lite arbeid av den slags ”begge deler”. Den flotte og livsnære økonomen Tor Rødseth tok over som leder for Levekårsundersøkelsen, mens Tormod etter hvert dro til Oslo. Geografen Asbjørn Aase kom inn i hans sted – og Britt Dale som har skrevet i denne rekken, ble hans fortrinnlige assistent (og etter hvert professor i Trondheim).
(I parentes må jeg snike inn et par historie om Tormod fra hans tid ved Sosiologisk Institutt. For det første at han skrev en innføringsbok i økonomi. Men den satte Norgesrekord i trykkfeil – særlig i formlene! De stakkars studentene trodde selvsagt at det han hadde skrevet var rett – og regnet om og om igjen for å skjønne hvor de selv tok feil. De lærte mye økonomi av det!
Kanskje en grunn til at Tormod, som hadde Trygve Haavelmo som sin store helt, etter hvert dro til Finansdepart5ementet – Haavelmo hadde jo i sin tid vært byråsjef i Finansdepartementet, før han etter hvert ble Nobelprisvinner. Tormod gikk motsatt vei – det ble ikke Nobelpris, men Finansråd med laurbær og stjerne – og Tormod ble bare mer og mer. Knapt noen embetsmann i etterkrigstiden har endret den norske staten så mye. Men i Finans leser de altså korrektur.
Til tross for at Tormod var eksponenten for ”den nye staten”, var han i Bergenstiden konsekvent sosialist. Det ga seg uttrykk i at han, når det regnet, bare tok en av paraplyene som sto til tørk i Christies gate 19. Han kom tørrskodd hjem og brakte paraplyen tilbake dagen etter. Han begrunnet dette med at det ga mer effektiv ressursutnyttelse å se på paraplyer som et fellesgod. At det var andre som kom hjem uten paraply, søkkvåte som katter, skyltes kanskje en trykkfeil i det sosialistiske regnestykket.
-Flere av hovedfagsstudentene i sosiologi likte dårlig at jeg rekrutterte så mange vitass’er fra NHH. Men de som kom fra NHH, kunne to ting: 1) Jobbe og 2) tenke i modeller. Og så ble de drivende dyktige sosiologer. Prøven var egentlig om de kunne jobbe på egen hånd og med hverandre – ikke bare i forhold til proffen som formelt hadde ansvaret for dem.
Og Tom har helt rett: Skal du som universitetslærer fortsette å utvikle deg, kan du ikke ha læresveiner som fortsetter å si det du alt har sakt, uansett hvor mange fotnoter det blir av slikt. Eller sagt på en annen måte: Som professor må du skaffe deg studenter som utvikler seg så fort at du kan lære av dem – og da må de kunne gå forbi deg.
Tom var en av det slaget. Og slik har det fortsatt: Når jeg leser ham nå, blir jeg ofte overrasket – og vi er ikke alltid enig. Men hver gang det skjer tenker jeg: ”Så flott!” Det var jo ikke et mannskor vi skulle lage i Bergen, men en gjeng som hele tiden skulle utvikle hverandre.
Når jeg tenker på alle de flotte studentene jeg hadde i Bergen, minnes jeg det Joseph Schumpeter sa etter at han hadde sittet i kommisjonen for den muntlige doktorgradseksamen for Paul Samuelson. Da eksamen vel var over og Samuelson hadde briljert både i sak og med humor, og sensorene satt alene tilbake, da sa Schumpeter: ”Well, gentlemen – did we pass?”
Men Tom kanj kanskje fortelle mer om hva han lærte i USA?