Feed on
Posts
Comments

Kvarme, Jorunn

Jorunn skriver:

Jeg ble kjent med Gudmund for omtrent 20 år siden. Det var i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som det het den gangen. Han kom inn som statsråd og jeg jobbet som statsråden sekretær.

Jeg var vant til statsråder som kom og gikk og registrerte etter hvert at de alle hadde én ting til felles: de ønsket å utrette så mye som mulig i den perioden de skulle være i departementet. Og fordi de aldri helt visste hvor lenge de skulle ha den jobben, hadde de det travelt. Gudmund hadde det fryktelig travelt! Verken før eller siden har jeg jobbet sammen med noen med tilsvarende tempo. Det var så mye som skulle reformeres…Det ble mine fem travleste og beste år på statsrådens kontor. Hvorfor? Fordi Gudmund er spesiell. At han er faglig dyktig, det vet vi. Men han har så mange andre gode egenskaper. Han er snill, omtenksom, humoristisk, entusiastisk og nysgjerrig på det utroligste. Hans gode humør og humoristiske sans gjorde arbeidsdagen lettere. Midt når det stormet som verst og stressnivået var på det høyeste, kunne Gudmund komme med en munter replikk som fikk oss alle til å le godt og som ga oss fornyet energi. Ingenting er vel mer avstressende en en god latter!

Julelunsjene var både hyggelige og farlige (branntilløp!!):

Jon Aarekol, Merete Guin, Trond Fevolden - og hele anegalleriet!

Brann, men Gudmund er på pletten!

Gudmund, Jorunn og Kari Paulsrud

Linda Eriksen, Marit Viggen og Ingrid Yrvin

Linda Eriksen, Marit Viggen og Ingrid Yrvin

Gudmund fikk jakke og briller for å kunne være anonym!

Midt i all travelheten hadde Gudmund en enestående evne til å se enkeltmennesket. Når man vet hvilket arbeidspress en statsråd har og hvor mange mennesker han må forholde seg til både eksternt og internt, så er det enda mer imponerende hvordan Gudmund som statsråd hadde overskudd til å gjøre så mye for de ansatte i sitt departement.

Det var rundt 400 ansatte i departementet på den tiden og Gudmund sendte skriftelig bursdagshilsen til alle. Og ga en rose til dem som fylte rund. Noen fikk til og med en bursdagshilsen i form av en limerick. Var han på reiser i utlandet kunne han komme hjem med små gaver til alle på kontoret. For å gi oss litt åndelig føde, arrangerte han ”matpakkeseminarer” for oss der han inviterte interessante og allsidige foredragsholdere. Det kunne være om hjerneforskning, om biografier, pepperkakekonsert med musikalsk innslag og mye mer. Og det skulle danses. Swingkurs for alle ansatte. Og byråkratene swingte!

Når det passet, fikk vi sekretærene være med på reiser. Jeg fikk bl.a. være med til Færøyene på en uforglemmelig tur – ekstra spesielt fordi jeg har danske “aner”:

Torshavn

Fine statsrådsbiler også på Færøyene

Regjeringsbygget

Kirkjubør bispegård - bebodd siden 1000-1100-tallet

Gudmund åpnet utstilling av dekorerte seil til vikingskip

Gudmund hadde mange påfunn. Når han skulle ut å holde foredrag, skulle han ha med seg all verdens effekter; gamle vaskebrett, skillingsboller, en forgylt binders, en spesialsydd caps etc., etc. Et av de merkeligste oppdragene jeg fikk var å skaffe 4-5 brunoster for så å ta dem med til en fotograf og få tatt bilder av dem. Fotografen stusset, men fikk en forklaring. Bildene av liggende og stående brunoster skulle brukes til et foredrag om arkitektur!

En gang Gudmund skulle ut og holde et foredrag, sto han med frakken på ved skriveren og ventet på at foredraget han skulle ha med seg ble skrevet ut. Dårlig tid. Så streiket skriveren.  ”Vi kjører med det vi har”, sa Gudmund med et smil og fór av sted med et halvt manus!

Helt ærlig så hadde jeg vel trodd at Gudmund var en som kom og gikk, slik jeg var vant til at andre statsråder gjorde. Men heldigvis fortsetter våre veier å krysses, lenge etter at vi har forlatt statsrådskontoret, og det er jeg glad for!


One Response to “Kvarme, Jorunn”

  1. Gudmund says:

    En ting er å styre et land – en annen ting er å styre seg selv. Det siste oppga jeg tidlig, og mer og mer.
    Men der det ble et voksende tomrom, der kom Jorunn in og fylte det da jeg ble utdanningsminister – og kirke og forskningsminister. Hun var den som holdt orden på det som het “Statsråpdens forværelse”, men som i praksis betød å holde styr på meg. De ministerielle greiene var enkelt (sett fra mitt ståsted). Men å komme seg til spørretimen i rett tid? Å huske foredraget jeg skulle holde morgenen etter? I tillegg å huske manuskriptet? Å lese regjeringsnotatene før konferansen?
    -Jorunn var den som organiserte mitt liv og sørget for at jeg ikke tumlet meg vekk – i ett vekk. Hvordan skulle dat gått med alle statens anliggender? Reform 94 ville blitt Reform 2004. Og en ting er en forsvunden pølsemaker – men en statsråd må noen vite hvor er. Det gjorde Jorunn. Hun kunne le av meg – og til meg. Og holdt ut, med alle innfall og utslag. Som det offisielle besøket til Færøyene, der vi holdt på å kjøre oss fast på øygruppens høyeste fjell i et uventet snøvær. Eller færøyisk folkedans – to sideskritt til høyre, ett til venstre – i en evig rundgang, bare abrutt av lokalt snapps som etter en tid gjorde det vanskelig å vite om det var to til venstre og ett til høyre. Da skjønte man hvorfor færøyingene ikke hadde hallingkast.
    Men Jorunn var med også andre steder for å holde styr på meg – som til Wien der Wagner i operaen ble avvekslingen. Og Jorunn selv har en sangstemme som gjør at hun kunne gått rett på sceenen. Siden kom hun etter til IT Fornebu, og er blitt et fastpunkt for Charlotte i Tidsskrift for den norske Legeforening.
    - Og jeg har mistet styringen på meg selv…

Leave a Reply